Iblant whisky og brunt øl, fioliner og skrålende irer finner man Flogging Molly. Bandet som i hjertene er fra Irland, men i virkeligheten har base i Los Angeles er det nærmeste man finner et moderne Pogues. Ledet av helirske Dave King og med stolthet i hjertene, leverer Flogging Molly tradisjonell irsk folkemusikk, blandet med moderne rock/punk. Og det med høyt tempo og en halvliter i hånda.

Det Flogging Molly varter opp med denne gangen, er ikke mer enn forventet, men heller ikke mindre. Det er pubpunk med slagkraft og tekster om den grøderike øya, om fylleslagsmål, om knuste drømmer, og om øl. Det hele paradoksalt nok ispedd muntre trekkspill, klimprende gitarer og gnikkende fioliner. King og hans seks venner i Flogging Molly har denne gangen tatt turen fra USA's solkyst og tilbake til Irland for å spille inn Float. Enten det er for å få den helt ekte irske sounden, eller bare for samvittighetens skyld, vites ikke.

Best viser Flogging Molly seg likevel når de en sjelden gang tar ned tempoet, som i «Float». «Drank away the rest of the day, wonder what my liver'd say», synger King molefonkent. «Drink – that's all you can», avslutter han frasen, på sant irsk vis.
Vi får skikkelig drikkepartylåt i «Requiem For a Dead Song», nesten Mayhem-inspirerte, drivende trommer i «You Won't Make a Fool out of Me» og Pogues-inspirerte festligheter i «From the Back of a Broken Dream».
I tillegg til irske tradisjonaliteter er også en del av tekstene på Float sterkt inspirert av Dave Kings' liv. Som en skikkelig punker skal, har King hatt litt av en fortid, og det er ingen tvil om at «Man with no country» henspeiler til tiden han bodde i USA uten lov til å reise tilbake til Irland.

Flogging Molly greier med Float ikke helt å skape den store lytteropplevelsen; det er bare et par låter som holder ordentlig høy standard. På den annen side er dette tolv fine drikkeviser – flott partymusikk som blir litt slitsomt i andre sammenhenger. Uttrykket er uansett standard Flogging Molly, og flott for fansen.

6/10

Flogging Molly på Myspace