The Raconteurs – Consolers Of The Lonely
Supert fra supergruppa!
Da The Raconteurs debuterte med "Broken Boy Soldier" i 2006 fikk de supergruppestempelet plassert midt i pannebrasken, mens de selv mente de bare var gamle venner med et nytt band. Supergruppe eller ei, kombinasjonen av Jack Whites minimalistiske rock, Brendan Bensons herlige powerpop, krydret med rock-rett-fra-garasjen representert ved The Greenhornes-duoen Jack Lawrence og Patrick Keeler, falt i smak både blant anmeldere og folket. Og nå er de tilbake for å gjenta suksessen med oppfølgeren ”Consolers Of The Lonely”.
På ”Broken Boy Soldier” var det singlene ”Steady, As She Goes” og ”Hands” som fikk det meste av oppmerksomheten, samtidig som resten av albumet var bra, uten å være av like høy klasse. ”Consolers Of The Lonely” er annerledes, her er det albumet som helhet som er mest imponerende. Og selv om albumet mangler de store toppene, er det variert og med nok av godbiter å velge mellom. Førstesingelen ”Salute Your Salution” er et fornuftig singelvalg i så måte. Vi snakker kjapp garasjerock i MC5-stil, kombinert med seige partier og en heseblesende vokal av Jack White. Likedan er fengende ”Hold Up” en kjempeflott rockelåt med utallige triks hentet fra ”læreboka i rock” fra 1970-tallet. Eventuelt kan du skippe til ”Rich Kid Blues” som nettopp er bluesrock i typisk amerikansk tradisjon. Med låter som dette er myten om at The Raconteurs er Jack Whites popalibi avkreftet.
Det er likevel blitt plass til mye fin pop ”Consolers Of The Lonely”, og da er Brendan Benson i sitt ess. ”The Switch And The Spur” er det mest svulstige og storslåtte arrangementet Jack White noen gang har deltatt på, mens powerpop-låta ”Many Shades Of Black” muligens er albumets beste. Albumet avsluttes forøvrig med feiende flotte ”Carolina Drama”, som sender tankene til folkrockens aller vakreste øyeblikk, bare med Jack White på vokal. Høres ikke så verst ut det, vel?
Alt i alt kan ”Consolers Of The Lonely” best beskrives som godt håndverk laget av rutinerte karer. De som tenker seg en tur til Sørlandet i sommer, nærmere bestemt til Hove, får seg nok en god opplevelse når The Raconteurs kan legge til denne samlingen med sanger i livebagen sin.
8/10
På ”Broken Boy Soldier” var det singlene ”Steady, As She Goes” og ”Hands” som fikk det meste av oppmerksomheten, samtidig som resten av albumet var bra, uten å være av like høy klasse. ”Consolers Of The Lonely” er annerledes, her er det albumet som helhet som er mest imponerende. Og selv om albumet mangler de store toppene, er det variert og med nok av godbiter å velge mellom. Førstesingelen ”Salute Your Salution” er et fornuftig singelvalg i så måte. Vi snakker kjapp garasjerock i MC5-stil, kombinert med seige partier og en heseblesende vokal av Jack White. Likedan er fengende ”Hold Up” en kjempeflott rockelåt med utallige triks hentet fra ”læreboka i rock” fra 1970-tallet. Eventuelt kan du skippe til ”Rich Kid Blues” som nettopp er bluesrock i typisk amerikansk tradisjon. Med låter som dette er myten om at The Raconteurs er Jack Whites popalibi avkreftet.
Det er likevel blitt plass til mye fin pop ”Consolers Of The Lonely”, og da er Brendan Benson i sitt ess. ”The Switch And The Spur” er det mest svulstige og storslåtte arrangementet Jack White noen gang har deltatt på, mens powerpop-låta ”Many Shades Of Black” muligens er albumets beste. Albumet avsluttes forøvrig med feiende flotte ”Carolina Drama”, som sender tankene til folkrockens aller vakreste øyeblikk, bare med Jack White på vokal. Høres ikke så verst ut det, vel?
Alt i alt kan ”Consolers Of The Lonely” best beskrives som godt håndverk laget av rutinerte karer. De som tenker seg en tur til Sørlandet i sommer, nærmere bestemt til Hove, får seg nok en god opplevelse når The Raconteurs kan legge til denne samlingen med sanger i livebagen sin.
8/10
FLERE ANMELDELSER
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>
David Gilmour - Luck and Strange
Nei, David, dette er ikke det beste du har gjort siden The Dark Side of the Moon. >>