
R.E.M. - Accelerate
Michael Stipe & Co rocker endelig videre.
Supergruppa R.E.M. har holdt det gående en god stund. Siden 1980 har Michael Stipe & co gitt ut fjorten studioalbum og skapt seg et rykte som et av tidenes beste rockeband. Men det er lenge siden den virkelige glanstiden, siden Shiny Happy People og siden Stipe vandret blant stillestående biler på motorveien i Everybody Hurts. Store forventninger hviler på bandets seks skuldre. Med Accelerate møter R.E.M. en stor utfordring; å fornye seg samtidig som å kanskje ikke overgå, men opprettholde standarden fra gamle dager.
Noe av det som er mest overraskende med Accelerate, er hvor mye som har blitt presset inn på fattige 34 minutter. Man møter et mer upolert R.E.M. enn noen gang før, et band som virkelig synes det er morsomt med rock'n roll, og vil ut med det. Accelerate er full av politiske referanser, fengende riff og den samme gamle selvironiske melankolien.
«Living Well is the Best Revenge» starter motoren. Stipe nærmest spytter ut linjene og Peter Buck fyller opp med garasjerocklignende gitarriff. Det er spennede, fartsfylt og ungdommelig, og selv om man ikke aksellererer videre til neste spor, er opprettholdes tempoet i «Man Sized Wreath» og radiohiten «Supernatural Superserious», en av platas beste og mest fengende.
I «Hollow Man» aner man et hint av whisky i Stipes vokal, kanskje grunnet 28 meget aktive år i rockens tjeneste. Det gir uansett et kult touch.
Sterke fraser får vi i «Houston». «If the storm doesn't kill me, the government will», synger Stipe med en alvorlig undertone, myntet på katastrofeorkanen Katrina som etterlot New Orleans i ruiner og hvordan myndighetene taklet det.
Accelerate parkeres ved «I'm Gonna DJ», en kort men likefullt stor låt. Temaet er døden, stemningen på topp og punken på øverste hylle!
Med Accelerate har R.E.M. så absolutt klart å fornye seg. Den ekte rockestemningen står i fokus, og selv om det er langt mellom potensielle klassikere, er dette en god og variert samling låter som fører REM et nytt steg videre i rockehistorien.
8/10
REM på Myspace
Noe av det som er mest overraskende med Accelerate, er hvor mye som har blitt presset inn på fattige 34 minutter. Man møter et mer upolert R.E.M. enn noen gang før, et band som virkelig synes det er morsomt med rock'n roll, og vil ut med det. Accelerate er full av politiske referanser, fengende riff og den samme gamle selvironiske melankolien.
«Living Well is the Best Revenge» starter motoren. Stipe nærmest spytter ut linjene og Peter Buck fyller opp med garasjerocklignende gitarriff. Det er spennede, fartsfylt og ungdommelig, og selv om man ikke aksellererer videre til neste spor, er opprettholdes tempoet i «Man Sized Wreath» og radiohiten «Supernatural Superserious», en av platas beste og mest fengende.
I «Hollow Man» aner man et hint av whisky i Stipes vokal, kanskje grunnet 28 meget aktive år i rockens tjeneste. Det gir uansett et kult touch.
Sterke fraser får vi i «Houston». «If the storm doesn't kill me, the government will», synger Stipe med en alvorlig undertone, myntet på katastrofeorkanen Katrina som etterlot New Orleans i ruiner og hvordan myndighetene taklet det.
Accelerate parkeres ved «I'm Gonna DJ», en kort men likefullt stor låt. Temaet er døden, stemningen på topp og punken på øverste hylle!
Med Accelerate har R.E.M. så absolutt klart å fornye seg. Den ekte rockestemningen står i fokus, og selv om det er langt mellom potensielle klassikere, er dette en god og variert samling låter som fører REM et nytt steg videre i rockehistorien.
8/10
REM på Myspace
FLERE ANMELDELSER
Jason Isbell and the 400 Unit - Weathervanes
Widescreen-rock fra en som burde være en av de virkelig store. >>
Kevin Morby - More Photographs (A Continuum)
Mye mer enn en kompanjong til fjorårets sterke album. >>
Harald Otterstad og Tor Andersen - Aunt Mary - Never Stop Your Wishful Thinking
Forbilledlig biografi om et av Norges beste 70-tallsband >>
Perry Dear and the Deerstalkers - Oh Dear! Perry Dear and the Deerstalkers in London
Bra 60-tallsretro fra norsk band >>
Honey Dijon - Black Girl Magic
Klassisk housemusik med attityd, och som får folk att stampa fötter. >>
El Caco - Uncelebration
Etter ein solid pause er El Caco igjen ute med ny musikk. Det har blitt litt nytt, men umiskjennelig likevel. >>