Da var de tilbake. Bandet som tok musikknorge med storm og gikk fra å være en undergrunnshemmelighet til å bli P3-yndlinger på et lite år. Etter å ha levert et av 2006 aller beste norske album uansett sjanger og turnert inn- og utland er de nå tilbake for å vise at Say no to sin ikke var noe blaff. Og selv om de ikke treffer midt i blinken som på debuten, så understreker Grand Island at de er å renge med.

Å følge opp en debut-suksess er ikke alltid like enkelt. Oftest står det mellom to valg. Kjøre samme løp som sist, eller prøve å fornye seg. Begge alternativer kan fungere om de utføres med kløkt og presisjon, men som oftest havner mange midt i mellom. Så også Grand Island. Boys & Brutes er uten tvil Grand Island, men på litt andre veier enn vi ble kjent med dem på debuten. Platen er bedre produsert og tempoet er skrudd ned et par hakk. Lydbildet er litt mer balansert og det gir et litt mer harmonisk uttrykk enn debuten som kjørte tempoet på full guffe fra start til mål. I tillegg har vokalen fått litt mer plass og blir mer framtredende enn hva de har vist før.

Platen starter med Ass and Disco som viser essensen av Grand Island. En fengende låt fylt med med musikalske overganger og finurlige sprell underveis. Med andre ord slik vi kjenner dem fra før. Videre varierer de mellom mer rolige og vokalbaserte låter, og heidundrende rockelåter med et heseblesende tempo. Wish It Was Summer Always er et eksempel på det førstnevte og viser at Grand Island prøver å viderutvikle seg, men med varierende hell. For de balanserer på en tynn linje som av og til ryker. Hillbillyvokalen til Espen Gustavsen passer strålende når resten av bandet kjører opp tempoet og driver låtene. Men når vokalen blir midtpunktet, og på et vis må bli tatt seriøst, da fungere det ikke like bra. Det er ikke lange veien fra moro og velfungerende til slitsom og litt irriterende vokal, og der havner de dessverre av og til på Boys & Brutes.

Grand Island er best når meldodiene får fritt utløp og vokalen ligger som et supplement over hele lydbildet eller synger duett med en frittløpende banjo. Heldigvis er det slik Grand Island enda presenterer seg i hovedsak. Den tabloide hovedstadspresse har kritisert bandet for å blande sjangere og dermed ikke greie å rendyrke sin egen stil, noe jeg synes er en merkelig kritikk. Det er nettopp måten Grand Island hopper bukk over sjangergrenser som gjør dem til et så interessant band. Det å aldri kunne vite hva som kommer eller hvilken vei låtene vil ta det gjør musikken deres til en reise gjennom både harmonisk pop og støvete rock. Fra Butcher’s Paper hvor de nærmer seg stonerrock og til Love Is a Traitor hvor starten kunne vært hentet ut fra et Jim Stärk album. Det er denne miksen som gir Grand Island det lille ekstra. Og på toppen av det hele kommer låter som Please Consider, hvor man ikke greier å la være å synge og bevege seg i takt med musikken. Da er Grand Island i sitt ess.

Boys & Brutes er en mer variert plate enn debuten både musikalsk og kvalitetsmessig. Den har ikke de samme enkeltlåtene som debuten, men spennet i musikken er større. Men Grand Island viser en utvikling i positiv forstand og viser klart og tydelig at de blir å regne med. For enda er det få om noen norske band som kan vise en slik energi og musikalske kromspring som det Grand Island gjør på sitt beste. Selv med et par feilskjær låtmessig så leverer de en sterk plate fylt med spilleglede og humør som får en sørlendig til å glede seg til sol, sommer og festival. Og der kommer nok Grand Island for å sette stemmningen. Og med Boys & Brutes bør ikke det være noe problem!

8/10

Grand Island på MySpace