Omtrent alle som kaller seg musikkinteressert har et eksemplar av Portishead eller Dummy i cd-hylla, eller har i hvert fall god kjennskap til dem. Over 10 år siden siste utgivelse og trip-hop pionerene er fortsatt kjent for sine eldre utgivelser, og sanker stadig nye fans. I april 2008 har de altså valgt å gi ut sin fjerde utgivelse under tittelen Third. pretty clever, i og med at det er det tredje studioalbumet. Spørsmålet som gjenstår er om Portishead etter alle disse årene fortsatt klarer å skape så god og nyskapende musikk som de har blitt så kjent for. Uansett er det utvilsomt mange som er glade for at de har valgt å gjøre et comeback i det hele tatt.

Åpningssporet ”Silence”(som for øvrig er en fin metafor på Portishead sitt avbrekk), innledes av mystiske lyder fra en ivrig bongoinspirert trommemaskin, skjærende synth og en slapp gitar. Beth Gibbons karismatiske og lett gjenkjennelige vokal bryter isen etter vel 2 minutter ut i sangen. Bare å høre stemmen hennes over nytt materiale er i seg selv magisk, og den minimalistiske sounden på sangen blir straks mer komplett. Så plutselig sier det stopp. Først tror man åpenbart at det er noe fryktelig galt med skiva, men det skal tydeligvis være slik.

En av de største utfordringene for Bristol gruppa på denne vanskelige 11-år-siden-sist utgivelsen er å videreføre det gamle, samt prøve å skape noe helt nytt. Et åpenbart forsøk på det sistnevnte preger de to neste sporene, ”Hunter” og ”Nylon Smile”. Førstnevnte åpner i et rolig, nesten hypnotiserende tempo og mangler den intensive trip-hop beaten. En merkbar evolusjon fra Dummy har absolutt funnet sted. Albumet inneholder mye mer synthesizers og samples enn før, noe som kan sette en fan av det eldre materialet litt ut av spill. De programmerte trommene smelter ofte sammen med fioliner og lette pianonoter, og skaper en mer downtempo sound.

”The Rip” åpner med en rolig akustisk gitar, og Gibbons stemme fyller så inn tomrommet på en måte som kan sende deg rett i drømmeland. Låta har en så herlig harmonisk stemning over seg at mens du sitter der gapende med siklende munn, vakkert. Før du aner det er den over, og man må trykke repeat. Ut i sangen får man også servert en deilig synth, som blir med hele veien ut. På ”Plastic” nærmer musikken seg veldig nærme Dummy sounden, med de typiske trommene, og en mystisk Gibbons. Vokalen blir stadig kuttet opp av diverse samples, og en helikopterlyd som hakker irriterende i bakgrunnen dreper fort nostalgien.

”We Carry On” minner om en litt eldre utgave av Bjõrk. En dronete bass sleper seg i gjennom med et intenst mønster av trommer og gitar. Absolutt et godt bidrag til plata, og gir den samtidig et løft ut av den minimalistiske downtempo sounden som preger starten. Forandring fryder, men når banjoen og en tynnslitt Gibbons dukker opp på ”Deep Water” er det vanskelig å ta det seriøst. En liten komisk intermission før trommedødaren ”Machine Gun” overtar. Kontrasten mellom den skjønne vokalen og de maskingeværinspirerte trommene skaper en fin balanse. En dronete bass og en råhøy melodisk synth spiser så opp alt det vakre, og det hele fader ut i et Clockwork Orange mareritt.

Rolige ”Small” forsvinner litt i plata. Den litt småirriterende off beaten på trommene innleder ”Magic Doors”. Likevel ender det i et godt produkt når pianoet og vokalen sakte jobber inn den dårlige starten. Låta fader inn i avslutningssporet ”Threads”, en typisk sluttlåt som jazzer det hele ned og gir en fin avslutning på Third. Som vanlig er Portishead gode på å bruke et helt orkester med forskjellige instrumenter og mikse det inn i deres fortryllende trip-hop verden av trommer og samples. Plata er skummel, vakker, nyskapende, moderne og jakter lytteren hele veien med et bredt spekter av melodier, lyder og varierte innpakninger. I overkant mye tekniske detaljer og irriterende samples som overskurrer mye av det rene og minimalistisk vakre i musikken. Likevel forblir dette et magisk comeback av et av vår tids mest innflytningsfulle band.

7/10

Portishead på Myspace