Shame Club - Come On
En real omgang 70-talls rock.
Etter å ha sjekka ut Shame Club på Myspace følte jeg at dette var noe som burde utforskes nærmere. Låtene hørtes ganske så stilige ut, litt i samme gata som Black Crows på sitt mest rocka, så etter noen dager satt jeg med skiva de nå er ute med; ”Come On”, i henda.
Shame Club er et relativt ukjent amerikansk rockeband med mye 70-talls inspirasjon. De sier selv at de bare er et ærlig, straight rett fram rockeband, uten mer fiksfakserier. La musikken tale for seg selv. Greit nok det, selv om dagens musikkindustri prøver å overbevise den gemene hop om noe annet.
”Come On” låter som sagt veldig 70-talls. Ingen tvil om at låtskriveren(e) har hørt sin porsjon av både Deep Purple, Thin Lizzy og gammal ZZ Top. Det er riffing, doble gitarer og boogie om hverandre. Fin variasjon i låtene og god dynamikk. Det høres ut som gutta har stålkontroll på det de driver med, så da er det litt pussig at noen partier er særdeles slurvete spilt. Det skal jo sikkert være sånn, uten at jeg helt tar poenget.
Lydmessig er det upåklagelig. Tøff lyd i de fleste instrumenter, særlig i bassen når han smeller på vrengen. En god blanding av 70-talls og dagens lydkvalitet.
En ting som ikke imponerer like mye er stemmen til vokalisten. Ikke no galt med synginga, men selve stemmen er litt kjedelig…ja, den minner faktisk til tider om Lenny Kravitz’. Det er jo kanskje ikke verdens undergang, men nå syns ikke jeg at Lenny Kravitz er så jævla kul lenger, og det holder liksom med å ha han around.
Skiva holder som jeg nevnte innledningsvis helt klart mål. Det er mye å vie øra til og du går ikke lei etter to gjennomhøringer. Etter noen ganske friske rockelåter i starten legger de plutselig inn en instrumental akkustisk gitar låt; ”Alicia Circles”. En blanding av Zeppelins ”Over the hills and far away” og Extremes “Whole hearted” som faktisk gjør seg meget bra.
Rockelåtene holder og bra standard med glimtvis feite riff og groove aka 70 tallet. Særlig ”I ain’t surprised” og åpningslåta ”Transamerica” får det til å rykke i foten. Men det blir med denne skiva som så mange andre. Den mangler de låtene som ligger enda et par hakk opp, og som gjør den til et naturlig førstevalg over et par pils.
Jevnt over ei kul skive. Særlig for deg som notorisk setter på skiver fra 1975-80.
6/10
Shame Club på Myspace
Shame Club er et relativt ukjent amerikansk rockeband med mye 70-talls inspirasjon. De sier selv at de bare er et ærlig, straight rett fram rockeband, uten mer fiksfakserier. La musikken tale for seg selv. Greit nok det, selv om dagens musikkindustri prøver å overbevise den gemene hop om noe annet.
”Come On” låter som sagt veldig 70-talls. Ingen tvil om at låtskriveren(e) har hørt sin porsjon av både Deep Purple, Thin Lizzy og gammal ZZ Top. Det er riffing, doble gitarer og boogie om hverandre. Fin variasjon i låtene og god dynamikk. Det høres ut som gutta har stålkontroll på det de driver med, så da er det litt pussig at noen partier er særdeles slurvete spilt. Det skal jo sikkert være sånn, uten at jeg helt tar poenget.
Lydmessig er det upåklagelig. Tøff lyd i de fleste instrumenter, særlig i bassen når han smeller på vrengen. En god blanding av 70-talls og dagens lydkvalitet.
En ting som ikke imponerer like mye er stemmen til vokalisten. Ikke no galt med synginga, men selve stemmen er litt kjedelig…ja, den minner faktisk til tider om Lenny Kravitz’. Det er jo kanskje ikke verdens undergang, men nå syns ikke jeg at Lenny Kravitz er så jævla kul lenger, og det holder liksom med å ha han around.
Skiva holder som jeg nevnte innledningsvis helt klart mål. Det er mye å vie øra til og du går ikke lei etter to gjennomhøringer. Etter noen ganske friske rockelåter i starten legger de plutselig inn en instrumental akkustisk gitar låt; ”Alicia Circles”. En blanding av Zeppelins ”Over the hills and far away” og Extremes “Whole hearted” som faktisk gjør seg meget bra.
Rockelåtene holder og bra standard med glimtvis feite riff og groove aka 70 tallet. Særlig ”I ain’t surprised” og åpningslåta ”Transamerica” får det til å rykke i foten. Men det blir med denne skiva som så mange andre. Den mangler de låtene som ligger enda et par hakk opp, og som gjør den til et naturlig førstevalg over et par pils.
Jevnt over ei kul skive. Særlig for deg som notorisk setter på skiver fra 1975-80.
6/10
Shame Club på Myspace
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>