
Shame Club - Come On
En real omgang 70-talls rock.
Etter å ha sjekka ut Shame Club på Myspace følte jeg at dette var noe som burde utforskes nærmere. Låtene hørtes ganske så stilige ut, litt i samme gata som Black Crows på sitt mest rocka, så etter noen dager satt jeg med skiva de nå er ute med; ”Come On”, i henda.
Shame Club er et relativt ukjent amerikansk rockeband med mye 70-talls inspirasjon. De sier selv at de bare er et ærlig, straight rett fram rockeband, uten mer fiksfakserier. La musikken tale for seg selv. Greit nok det, selv om dagens musikkindustri prøver å overbevise den gemene hop om noe annet.
”Come On” låter som sagt veldig 70-talls. Ingen tvil om at låtskriveren(e) har hørt sin porsjon av både Deep Purple, Thin Lizzy og gammal ZZ Top. Det er riffing, doble gitarer og boogie om hverandre. Fin variasjon i låtene og god dynamikk. Det høres ut som gutta har stålkontroll på det de driver med, så da er det litt pussig at noen partier er særdeles slurvete spilt. Det skal jo sikkert være sånn, uten at jeg helt tar poenget.
Lydmessig er det upåklagelig. Tøff lyd i de fleste instrumenter, særlig i bassen når han smeller på vrengen. En god blanding av 70-talls og dagens lydkvalitet.
En ting som ikke imponerer like mye er stemmen til vokalisten. Ikke no galt med synginga, men selve stemmen er litt kjedelig…ja, den minner faktisk til tider om Lenny Kravitz’. Det er jo kanskje ikke verdens undergang, men nå syns ikke jeg at Lenny Kravitz er så jævla kul lenger, og det holder liksom med å ha han around.
Skiva holder som jeg nevnte innledningsvis helt klart mål. Det er mye å vie øra til og du går ikke lei etter to gjennomhøringer. Etter noen ganske friske rockelåter i starten legger de plutselig inn en instrumental akkustisk gitar låt; ”Alicia Circles”. En blanding av Zeppelins ”Over the hills and far away” og Extremes “Whole hearted” som faktisk gjør seg meget bra.
Rockelåtene holder og bra standard med glimtvis feite riff og groove aka 70 tallet. Særlig ”I ain’t surprised” og åpningslåta ”Transamerica” får det til å rykke i foten. Men det blir med denne skiva som så mange andre. Den mangler de låtene som ligger enda et par hakk opp, og som gjør den til et naturlig førstevalg over et par pils.
Jevnt over ei kul skive. Særlig for deg som notorisk setter på skiver fra 1975-80.
6/10
Shame Club på Myspace
Shame Club er et relativt ukjent amerikansk rockeband med mye 70-talls inspirasjon. De sier selv at de bare er et ærlig, straight rett fram rockeband, uten mer fiksfakserier. La musikken tale for seg selv. Greit nok det, selv om dagens musikkindustri prøver å overbevise den gemene hop om noe annet.
”Come On” låter som sagt veldig 70-talls. Ingen tvil om at låtskriveren(e) har hørt sin porsjon av både Deep Purple, Thin Lizzy og gammal ZZ Top. Det er riffing, doble gitarer og boogie om hverandre. Fin variasjon i låtene og god dynamikk. Det høres ut som gutta har stålkontroll på det de driver med, så da er det litt pussig at noen partier er særdeles slurvete spilt. Det skal jo sikkert være sånn, uten at jeg helt tar poenget.
Lydmessig er det upåklagelig. Tøff lyd i de fleste instrumenter, særlig i bassen når han smeller på vrengen. En god blanding av 70-talls og dagens lydkvalitet.
En ting som ikke imponerer like mye er stemmen til vokalisten. Ikke no galt med synginga, men selve stemmen er litt kjedelig…ja, den minner faktisk til tider om Lenny Kravitz’. Det er jo kanskje ikke verdens undergang, men nå syns ikke jeg at Lenny Kravitz er så jævla kul lenger, og det holder liksom med å ha han around.
Skiva holder som jeg nevnte innledningsvis helt klart mål. Det er mye å vie øra til og du går ikke lei etter to gjennomhøringer. Etter noen ganske friske rockelåter i starten legger de plutselig inn en instrumental akkustisk gitar låt; ”Alicia Circles”. En blanding av Zeppelins ”Over the hills and far away” og Extremes “Whole hearted” som faktisk gjør seg meget bra.
Rockelåtene holder og bra standard med glimtvis feite riff og groove aka 70 tallet. Særlig ”I ain’t surprised” og åpningslåta ”Transamerica” får det til å rykke i foten. Men det blir med denne skiva som så mange andre. Den mangler de låtene som ligger enda et par hakk opp, og som gjør den til et naturlig førstevalg over et par pils.
Jevnt over ei kul skive. Særlig for deg som notorisk setter på skiver fra 1975-80.
6/10
Shame Club på Myspace
FLERE ANMELDELSER
Levi Henriksen & Babylon Badlands - Aldri var november så lys
Tidenes første livealbum fra Kongsvinger >>
Ulver - Liminal Animals
Ulver leverer framleis musikk på sin måte og med høg kvalitet på Liminal Animals >>
Great Tide - Daywatcher
Kvalitet, kvalitet og atter kvalitet. Great Tide leker ikke, de feinschmecker det! >>
Sondre Lerche - Two Way Monologue - 20th Anniversary
Et av hans beste album, nå på vinyl med 4 eksklusive bonuskutt >>
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>