Noen sa en gang at lyden av Sigur Rós kan sammenlignes med Gud som gråter tårer av gull. De sjarmerende guttene fra Island lar musikken sin fremstå så enkel men så profesjonell, så kommersiell men så original, så overraskende men så helhetlig at det neppe finnes maken. Sigur Rós' særegenhet er det som gjør dem så elskelige, spesielle og så veldig lette å like. Er det noen som med verdighet kan kalles musikalske kunstnere, er det nettopp disse guttene.

Med to plater som grenser til perfeksjonisme på ryggen (“Takk..” og “Agætis Byrjun”) har Sigur Rós virkelig et navn å leve opp til. Men dette er en standard bandet selv har skapt, et musikalsk uttrykk man ikke kan sammenligne noe med og som ikke kan gjøres etter. Dermed blir det vanskelig å bedømme akkurat hvor bra en Sigur Rós-plate er i forhold til en annen. Alt man kan dømme etter, er hvor mye musikken griper der og da, i hvilken grad melankolien, visualiteten, hardheten og dramatikken fenger en i øyeblikket.

For Sigur Rós er og blir Sigur Rós, selv etter deres femte studioalbum. Islendingene er og blir den moderne musikkbransjes ytterste melankolske, skjønne og litt uforståelige gren. For ikke bare har de beskjedne og småsære bandmedlemmene skapt bandnavnet et image, men også den bokstavelig talt himmelske musikken. Og hvorfor endre på det? Sigur Rós' oppskrift på suksess er kanskje en av de mest ærlige og treffende i bransjen – og den funker som bare pokker.

Með suð í eyrum við spilum endalaust (eller på et mer tilgjengelig språk, “With a buzz in our ears we play endlessly”) er på mange måter en fornyelse, med et lydbilde preget av mer letthørte og melodiske låter. Den åpner med herlige Goobledigook, kanskje den beste og mest overraskende introlåta til Sigur Rós noensinnne, med gladstemning, suggerende klappe- og slagverklyder og som alltid spennende taktskifter.
Feststemningen fortsetter i “Inni mer syngur vitleysingur” (Inni meg synger en galning), en av platas beste. Vi får mengder av Jónsis klokkerene, enslige vokal og en gåsehudavslutning som rytmemessig kan matche den tidligere “Glósoli” i “Festival”. Vi får sårhet, melankolsk pianoklimpring og islandske visualiteter i “Ára bátur” (Robåt), med en avslutning fylt med så mye pomp og prakt at man som tilhører omtrent kjenner tårene presse på.
Følelsesladede, lavmælte verselinjer preger “All Alright”, som også representerer litt av en bauta i forhold til tidligere utgivelser. Sigur Rós har kun brukt islandsk og vónlenska (hopelandish) i tekstene, sistnevnte et småeventyrlig språk som inneholder litt engelsk, litt islandsk og litt av Jónsi Bírgissons fantasi i en fin blanding. “All Alright” er første utgitte låt på engelsk, men som mengder av blodfans har fått erfare, vil ikke dét tilsi at ordene er så lette å tyde.

Með suð í eyrum við spilum endalaust beviser nok en gang at Sigur Rós kan gjøre nesten hva som helst uten å miste sin særegenhet, sin kredibilitet. Selv om platen inneholder to-tre låter som nesten kan stemples som hitmateriale og et mer akkustisk og nært lydbilde, er og blir Sigur Rós de samme, med de samme pling plong-lydene, den samme englevokalen, de svulmende strykearrangementene, de visuelle kvalitetene, med et preg som er så urislandsk at man ikke trenger å ha sett de langstrakte, vindherjede viddene for å skjønne hvordan de høres ut på plate. Nok en gang har Sigur Rós vist hva de kan. Og det de først kan, kan de pokker så godt.

9/10

Hør Sigur Rós på Myspace