Det er ingen tvil om at Earth To The Dandy Warhols er ei plate av Dandy Warhols. Det høres lang vei. At albumet vil selge som hakka møkk er vel også dermed bortimot garantert, i hvertfall i forhold til hvor interessant denne plata egentlig er.

Den synkrone, halvsure koringa er fortsatt på plass på dette diffuse albumet, noe man trøtner litt av, i hvertfall i kombinasjon med den surrete overproduseringa som denne plata har vært gjenstand for. Frontmann Courtney Taylor-Taylor har i et tidligere infamt øyeblikk redusert musikken sin ved å beskrive bandet sitt som en vennegjeng som trengte musikk å drikke til. Det kan godt hende at dette er en god drikkeplate for noen, men sørg i alle tilfelle for at den ikke står på repeat til morgenen etter, når man kan finne seg på trynet i et veltet askebeger, på gulvet under et bord etter et nordtrøndersk utdrikningslag. For eksempel.

Nei, denne plata passer nok best til oppadgående rus. Det er jevnt over masete, rotete og støyende på Earth To The Dandy Warhols. Og tidligere kan det sies at nettopp denne velorkestrerte støyen har vært dandyenes styrke og varemerke. Men her virker det en smule irriterende faktisk. Noen låter må likevel sies å være artige i all sin bråkete prakt, blant dem Wasp in the Lotus. Gladlåta The World Come On svinger og fenger, og utmerker seg på plata ved en noe mer edruelig og forståelig produksjon. Langlåta Musee D´Nougat er, med sine nesten 15 minutter med lavmælt prat og synthesizer-strykere, et underlig pusterom på denne plata, men ikke mye mer interessant enn et prøvebilde på tv.

Det er vanskelig å kategorisere Earth To The Dandy Warhols. Portland-bandet lefler her med soul, powerpop, funk, disco, ambient, elektronika, psykedelisk rock med mer. Og kanskje gaper de over litt mye? Eller er det bare et ledd i et større kunstprosjekt som går de fleste av oss hus forbi? Det er i hvertfall ikke lettfordøyd tyggispop. De vil noe med dette albumet, godeste Dandy Warholes. Det er bare noe uklart helt hva

4/10