Superband er i ilden som aldri før. Jaguar Love er bare et av litt for mange band som blir omtalt i slike ordelag. Men med medlemmer fra både Blood Brothers og Pretty Girls Make Graves så er vel ikke begrepet ”superband” helt ute på jordet heller. Selv om de overnevnte bandene musikalsk sett plasserer seg ulikt i det musikalske landskapet fra hardcore og screamo, til den mer alternative rocken. Under Jaguar Love prøver de til en viss grad å mikse dette sammen til en dansbar rockeplate som spriker litt i forskjellige retninger.

Det første å ta stilling til på Take me to the sea er vokalen til Johnny Whitney. Hvor den lyse kvinneaktige hylingen i Blood Brothers kom i duett, så er vokalen mye mer tydelig og bærer dermed mye av platen til Jaguar Love. Whitney sin vokal er et elsk/hat forhold, for den er såpass utpreget og særegen at man ikke kan være likegydlig. For min del blir det en tilvendingssak og uten å komme med en bastant konklusjon, så låter det bra i lengden. Bare hør Georgia, et av de beste sporene på platen, hvor nevnte Whitney sin vokale virkelig kommer til sin rett. Take me to the sea trenger noen runder i platespilleren for at den i det hele tatt skal være mulig å ta stilling til. Men den er i alle fall slitesterk, noe som i seg selv er en god ting.

Personlig liker Jaguar Love best når Whitney ikke blir for framtreden, men supplerer lydbildet med sin screamoaktige vokal. For melodisk er bandet spennende, men vokalen er og blir jeg ambivalent til. Musikalsk gaper de over mye og Jaguar Love går fra støvete rockelåter til proginspirert screamo i gata til Mars Volta og plutselig lukter de på post punken. Det spriker i alle retninger og er dermed litt vanskelig å bli klok på.

Oppsumert er Take me to the sea bra og spennende, men den mangler noe. Problemet er bare at det er vanskelig å peke på hva det er. Det blir litt som å se på stupekonkurransen i OL. For alle er sinnsykt gode og de vet godt hva de gjør. Allikevel er det bare en eller annen kineser som dunker inn 10ere for sine stup. For han har det lille ekstra. Dessverre greier jeg ikke peke på hva det lille ekstra er, men jeg vet det når jeg ser kineseren hoppe. Og slik er det å høre Take me to the sea også. Den mangler det lille ekstra for å nå helt opp til toppkarakter, men å peke på hva det er, det er vanskelig. Men om det hadde vært der, hadde jeg hørt det.

7/10