Bloc Party - Intimacy
Indie-helter som nekter å inngå kompromisser.
Bloc Party eksploderte inn på den britiske musikkscenen i 2005 med albumet Silent Alarm som ble kåret til 2005s ”album of the year” av NME, og fulgte opp suksessen med A Weekend in the City i 2007. Det tredje albumet Intimacy skulle utgis den 27. oktober, men Bloc Party overrasket alle og gjorde albumet tilgjengelig for fansen allerede fra 21. august ved å tilby en digital versjon på kjøpet til dem som forhåndsbestilte albumet på bandets nettside.
Albumet åpner i umiskjennelig Bloc Party-stil med låta ”Ares”, som innledningsvis høres ut som en forvirret samling instrumenter på vill flukt i alle retninger, før det hele samles og drives framover av Kele Okerekes karakteristiske stemme og særegne britiske slang. Tilbakelent, nonchalant og umulig å etterligne, med tekster som sitter som velplasserte skudd.
Neste spor, ”Mercury”, er så godt som gitarløs. Man lurer litt på hvor dette albumet egentlig har tenkt seg, og hvor lenge Bloc Party har tenkt å svømme rundt i slike eksperimentelle farvann. Men så kommer ”Halo”, med et Bloc Party-riff à la ”Helicopter” og alt er bra igjen. ”Trojan Horse” er også mer reinspikka rock som matcher råheten og energien vi husker fra Silent Alarm.
”Signs” er skjør, glassaktig, dyster og vakker, og et definitivt høydepunkt. Og med "Zepherus" og "Better than Heaven" ser det ut til at Bloc Party skal stå løpet ut. Enkelte kritikere har vært skeptiske til den mer elektroniske retningen bandet tok etter utgivelsen av det første albumet, men dette har ikke skremt Okereke fra å fortsette å presse de musikalske grensene sine. Derfor ligger kanskje deler av albumet litt i ”ingenmannsland” mellom fengende rock og de litt mer svevende prosjektene.
Bloc Party har et visst stempel som ”intelligent” musikk, og er kanskje ikke like lett tilgjengelige som andre band de deler den britiske indiescenen med. De har en iherdig fanskare, men det finnes også dem som mener at det kan bli for mye snobberi, og avskriver sammen med Noel Gallagher det hele som ”indie shit”.
Kele Okereke kunne neppe ha brydd seg mindre. Intimacy har med seg elementer fra de gamle albumene, men det tar også et langt skritt videre. Tekstene er mørke og overraskende, skarpe og tankevekkende. Musikken er skrapende, hylende og kompromissløs, men slutter aldri å være melodiøs. Bloc Party er et band som tar seg selv og kunsten sin på alvor.
8/10
Albumet åpner i umiskjennelig Bloc Party-stil med låta ”Ares”, som innledningsvis høres ut som en forvirret samling instrumenter på vill flukt i alle retninger, før det hele samles og drives framover av Kele Okerekes karakteristiske stemme og særegne britiske slang. Tilbakelent, nonchalant og umulig å etterligne, med tekster som sitter som velplasserte skudd.
Neste spor, ”Mercury”, er så godt som gitarløs. Man lurer litt på hvor dette albumet egentlig har tenkt seg, og hvor lenge Bloc Party har tenkt å svømme rundt i slike eksperimentelle farvann. Men så kommer ”Halo”, med et Bloc Party-riff à la ”Helicopter” og alt er bra igjen. ”Trojan Horse” er også mer reinspikka rock som matcher råheten og energien vi husker fra Silent Alarm.
”Signs” er skjør, glassaktig, dyster og vakker, og et definitivt høydepunkt. Og med "Zepherus" og "Better than Heaven" ser det ut til at Bloc Party skal stå løpet ut. Enkelte kritikere har vært skeptiske til den mer elektroniske retningen bandet tok etter utgivelsen av det første albumet, men dette har ikke skremt Okereke fra å fortsette å presse de musikalske grensene sine. Derfor ligger kanskje deler av albumet litt i ”ingenmannsland” mellom fengende rock og de litt mer svevende prosjektene.
Bloc Party har et visst stempel som ”intelligent” musikk, og er kanskje ikke like lett tilgjengelige som andre band de deler den britiske indiescenen med. De har en iherdig fanskare, men det finnes også dem som mener at det kan bli for mye snobberi, og avskriver sammen med Noel Gallagher det hele som ”indie shit”.
Kele Okereke kunne neppe ha brydd seg mindre. Intimacy har med seg elementer fra de gamle albumene, men det tar også et langt skritt videre. Tekstene er mørke og overraskende, skarpe og tankevekkende. Musikken er skrapende, hylende og kompromissløs, men slutter aldri å være melodiøs. Bloc Party er et band som tar seg selv og kunsten sin på alvor.
8/10
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>