Gode gamle TNT er tilbake med ny skive. »Atlantis» er navnet og den gis ut på Bonnier Amigo.
På forrige skiva fra 2007 kom Tony Mills med på vokal og han henger fortsatt med. Siden 2003 har TNT gitt ut plate hvert år. Innholdet må sies å ha vært vekslende, men med debut-plate fra 1982 og tilsammen 13 album på samvittigheten kan ikke Ronni Le og gutta bare feies under teppet.

»Atlantis» bærer ikke preg av rock og rølp. Gamle «Tell no tales-TNT» er for lengst ryddet ut i boden. TNT-huset per idag er et ryddig og rent hus med fin hage, trendy møbler og det nyeste innen hvitevarer. Til tross for dette mangler det en personlig stil som gjør det hjemmekoslig og digg å henge der. Jobb og barn krever sitt så naboklagene blir det dårlig med.

Akkurat sånn låter plata. Produksjonen er strålende, men låtene fyker forbi.
Det er ikke mye rock n' roll igjen her. Pop-trikset med så mange vokal-pålegg at man ikke hører den orginale stemmen fremprovoserer snillheten i skiva . Det er ikke noe faenskap her! Faen!
De skal ha for å prøve ut nye ting altså, ingen tvil om det, men det funker ikke. Det er reinspikka pop-musikk med et par overdøvende gitarsoloer. Pop-musikk kan være vel og bra det, men da må låtene catche lytteren og det greier desverre ikke TNT denne gangen.

Både lyden og ferdighetene til gutta i bandet drar inn et par poeng, for vi snakker om eliten av norske musikere, men det virker som om de har blitt mer opptatt av å dra på med det drøyeste og mest krevende, framfor å spille det som er fetest.

Man sitter igjen med inntrykket av at dette faller mellom for mange stoler. Det er litt av ditt og litt av datt, men helhetlig blir det for kjedelig.
Heldigvis veit vi hva gutta er gode for så det er bare å krysse fingra for at neste utgivelse blir bedre, og ikke minst; tøffere!

4/10

TNT's hjemmeside