”David Eugene Edwards er tilbake” – bare tanken får nok mange rockere til å ta beina fatt og sette kursen rakt mot nærmeste platebutikk. Siden midten av nittitallet har denne sortstemte amerikaneren fra Colorado satt sitt særegne merke på moderne rock med sin brennende lidenskapelige countryrock. Det føles som om man rusler i gatene i en ny by i det samme sekund som førstesporet The Beautiful Axe smyger ut av høyttalerne; David Eugene Edwards har aldri ridd opp de samme stiene som oss andre. Stemmen skjelver med den samme kraften som han forførte og skremte oss med på den første utgivelsen til 16 Horsepower – dog virker den nå mer moden og besinnet.

Vi får raskt en pekepinn på at Edwards ikke vil stå stille i skyggen av sitt forrige band. Som på Mosaic, snuser han også på Ten Stones på andre sjangre. The Beautiful Axe er mer ren refrengrock enn vi har hørt på lenge fra den mørke predikanten; nesten munter i snittet. Quiet Night Of Quiet Stars er en annen låt som tar Woven Hand inn i nye farvann. En sløy bossanova filtreres gjennom det dystre lydbildet til Woven Hand og blir en fascinerende miks av brasilianske cocktails og bekmørk realisme. Dette er et definitivt, og deilig dansende, høydepunkt på plata og viser tydelig at dette bandet har funnet frem til nye grep og ukjente stier.

Platas to siste spor fortsetter denne ferden langs nye stier og er to deilige smygere som flørter dempet med lytteren. His Loyal Love er en korende og sløy salme som man gjerne skulle sett hadde blitt lekt litt med i formen – ikke ulikt det Vic Chesnutt gjorde med folk fra Godspeed You Black Emperor på skiva North Star Deserter i fjor. Låta stopper litt brått opp og man får følelsen av at den ikke var helt ferdig komponert. Det siste sporet er en dronende elektronikalåt spilt frem av et countryband. Elektronikk og gnkkende strenger føres sammen i skjønn forening og forlater lytteren med et søvnig smil om leppene.

På tross av disse avstikkerne er Ten Stones fremdeles gjennomsyret av det gotiske americanalandskapet vi kjenner igjen fra alle utgivelsene til Edwards. Jeg har alltid forestilt meg at dette er musikken man hører i Nick Caves roman And The Ass Saw The Angel – en miks av svovelevangelismen i sørstatene, den gotiske rockens brutale essens og djevelens felespill. Vi får deres velkjente folkmusikk i en låt som Iron Feather, mens de sparker velvillig fra seg i White Knuckle Grip og Kicking Bird.

Likevel klarer jeg ikke fri meg fra tanken over å ha hørt Edwards bedre på slike låter før. Det er nærmest umulig å peke på noe spesifikt, men han føles ikke like desperat, sulten og snerrende som i tidligere dager. Der 16 Horsepower i sin barndom omfavnet ungdommens raseri og de på slutten av sine dager knurret som en Johnny Cash på bibelsk dop, føles Ten Stones som et tilfreds album fra en mann som har funnet sitt lys i livet. Han er på jobb.

Woven Hand har likevel med Ten Stones levert et sterkt album. David Eugene Edwards er velsignet med den samme gaven som bl.a. Mark Lanegan og Howe Gelb – de har alle stemmer som skinner klart i det kommersielle mørket som favner om rocken med sine klamme, sortmalte fingre. Selv når han ikke tangerer gamle høyder er Wovenhand et solid anbefaling til alle som har sans for ærlig dystre evangeliet til David Eugene Edwards.

Amen.

7/10


Bandets hjemmeside

Woven hand på Myspace