Det amerikanske bandet Trivium fra Florida er en del av den nye Heavy Metal bølgen, og har holdt på siden 2000. Shogun som utgis i disse dager blir deres fjerde album, og bandet har mye å leve opp til etter de godt mottatte Ascendancy(2005) og The Crusade(2006)(i hvert fall fra kritikerne). Akkurat som mange andre nyere metal band blander de inn metalcore og trash metal, men musikken er fortsatt mye mer melodiøs og old school-heavy enn band som for eksempel Lamb of God og Unearth. Dette er for øvrig noe de har blitt kritisert for av fans av sjangeren. Det gjennomgående folk klager over er altfor mange pysete syngerefreng, at musikken er for lik Metallica, og at vokalist(Matt Heafy) som synger for likt som James Hetfield. Et element av sannhet er det nok, men det er ikke mange metallband der ute i dag som ikke har et snev av Metallica i musikken sin. Om ikke Trivium er ekte eller originale nok, er opptil den individuelle å bestemme, men folk burde slutte å syte og gi bandet er fair sjanse.

Med Shogun har de forhåpentligvis planer klore til seg mer oppmerksomhet på en positiv måte fra kresne metallhuer. Ordet Shogun har flere betydninger, men har oppstått etter en stor japansk general som la barbarer under sine føtter, og kanskje det er nettopp dette Trivium ønsker å gjøre med sytende metallfolk med dette albumet? For en ting er sikkert, på dette albumet høres de kun ut som Trivium, og ikke noe annet.

Vokalist Matt Heafy erkjenner ytterligere sin japanske bakgrunn på åpningen ”Kirisute Gomen”. Det er ikke noe særlig annet enn teksten som beveger seg rundt denne bakgrunnen, fordi selve musikken er så amerikansk metall som du omtrent får det. En av de bedre låtene på skiva sammen med blant annet ”Insurrection”. Utvilsomt kan sanger som dette lett identifiseres med Metallica, men de har fortsatt sin særegne stil. Blant annet at de blander inn mer ekstreme metallcore og moderne trash-metal partier med voldsom dobbelbass, hissige riff og primalskrik. Trivium har gått litt tilbake til den litt hardere sounden de hadde på Ascendancy, men de operer fortsatt med syngerefreng som bringer minnene tilbake til 80-tallets hårmetall. Blant annet på singelen ”Down From The Sky”.

De blander mye hard metallcore, med mer melodiøse partier. Kvartetten behersker disse overgangene til det fulle, og man får alt fra moshpit-riff til ansiktssmeltende gitarsoloer. Noe man har gode eksempler på i låter som ”Torn Between Scylla And Charybdis” og ”The Calamity”. Det er likevel ikke alltid overgangene fra bjeffende og brølende broer sklir så lett over i Heafy’s karakteristiske refreng, og noen ganger skulle man ønske at han bare var brutal hele veien. Eller i hvert fall kunne variere det mer, slik som Corey Taylor i Slipknot.

Shogun kunne klart seg uten svakere bidrag som ”Into The Mouth Of Hell We March”. Trivium klarer aldri helt å entre en verden med mer ekstrem metall da trommis Travis Smith liker å holde rytmen i stedet for å til tider gruse trommesettet sitt. Derfor er og blir dette Heavy Metal, selv om det til tider sniffer innom andre grener. Styrken bandet har ligger i alle overganger, heftige soloer og ikke minst hvor mange rå riff de klarer å skvise inn i en låt. Trivium lever absolutt opp til hypen, og de vil nok bare få flere tilhengere med dette albumet. I hvert fall av den yngre garde. Uansett har Trivium kommet for å bli, og viser imponerende tendenser ved flere tilfeller på deres fjerde fulllengder.

7/10


Myspace

Video: ”Down From The Sky”.