Det er forfriskende å stifte bekjentskap med band som tar turen utenom de mest trafikkerte stiene i den norske rockskogen. Trønderske Ranheim viser særpreg allerede på et uanstrengt og feiende flott omslag. Med lokalhistorie, humor og minimalistisk helhet merker man at man raskt kommer i pluss og stiller med åpne ører i det man trykker på 'play'.

Norwegian Wood ble produsert av den legenden Steve Albini som gjennom en årrekke har jobbet med de fleste av de beste (Nirvana, Pixies, PJ Harvey, m.fl) og har også spilt inn flere fete skiver med egne band som Shellac og Big Black. Nettopp dette kunne farget denne anmeldelsen, men heldigvis kan man melde at Norwegian Wood står godt på egne bein.

Undertegnede var litt redd for at dette norske industrirockbandet skulle se for mye over skulderen til den amerikanske mentoren, men de har lagt seg kledelig langt unna Albinis egne gitargrep. Ranheim fremstår som mer groovy og dansende enn amerikanerens mer distanserte uttrykk. Åpningssporet Black Acid er en bastant frontkollisjon, men viser finslepne detaljer fra alle de tre hr. Ranheim. De har mikset det minimalistiske uttrykket til Shellac med Helmets tunge instrumentlek.

Lydbildet sitter som støpt – det er tydelig at Albini ikke har fått ryktet uten å kunne levere varene. Motorpsycho hadde en lignende opplevelse tidligere i år når de var i USA for å spille på festivalen Terrastock; da de hadde vært en tur i studio med Albini var de imponert over hans arbeid med bass- og trommelyd. På Norwegian Wood sitter lyden godt i øregangene – her er det ikke mye pompøs klang og dekadanse. Det passer utmerket til bandets jordnære arbeiderrock.

Humøret til bandet gir gjenklang i tekster såvel som på omslag. Trommeslageren spiller på «bells of a cow», mens man får en kortfattet introduksjon til Ranheims hjørnesteinsindustri gjennom en mannsalder – papirindustrien. Tekstene er snodige og humoristiske som på låta Muffin, «Ride the muffin / Ride the muffin of love» eller på Peyote, «Lophophora Willie / I drop it in my tea / And then i do karate / Before i sniff a pound of brie»

Alt treffer likevel ikke blink – denne anmelderen er av den formening at noen av de raskere låtene faller noe kort. Der Ranheim virkelig imponerer er på låtene de tar av seg sjumilsstøvlene og drar fra sine rivaler ved å ta ned tempoet og i stedet finne frem til danseskoene. Det før nevnte åpningssporet Black Acid burde få fliret frem hos de fleste rockere med å svinge seg mellom taktslagene og kaste seg mot lytteren i riffene.

Norwegian Wood er en solid utgivelse som viser et band i vekst – det skulle ikke forundre meg om vi i nær fremtid kan bekrefte at dette bandet er en av norsk rocks hjørnesteinsbedrifter.

7/10


Hjemmesiden til bandet
Informasjon om stedet Ranheim
Ranheim på Myspace