Historien
En liten del av albumets liner notes går som følger: ”Lou Reed recorded Berlin in 1973. It was a commercial failure. Over the next 33 years, he never performed the album live.” Resten er, som de sier, historie; materialet ble satt opp som scenografisk fremførelse, og spilt inn i desember 2006. Resultatet er Berlin Live at St. Ann’s Warehouse.

I etterpåklokskapens ånd kan man vel trygt si at Berlin, til tross for å være tidenes mest depressive plate, uten tvil er et mesterverk. Vi hører Lou Reeds ord skildre Carolines skakkjørte reise gjennom tilværelsen med hennes elskede Jim, og dertil tilhørende kjærlighetens mørke trekløver; vrede, sjalusi og tap som tema, praktfullt akkompagnert av stort musikalsk håndverk fra øverste hylle.

Et mesterverk verdig
Imidlertid angår denne anmeldelsen livealbumet og ikke studioalbumet, og jeg vil med det si at konsertoppsetningen av mesterverket ikke er dårlige, men heller tvert imot en enda bedre og mer komplett musikalsk opplevelse enn Berlin fra 1973. Det vil si den gir originalmaterialet akkurat det det fortjente for over tredve år siden; en fullverdig musikalsk utforskning og utbredelse live på scenen. Dette er større; det mer lyd, mer kor, mer instrumenter og lengre kutt, det er mer rock, mer distortion, mer musikk, og med et mesterverk som kunstnerisk springbrett kan det ikke slå feil.

Med seg på scenen har Lou Reed et solid backing band, med blant andre gitarist Steve Hunter (også originalt med på Berlin), vokalist Antony Hegarty fra Antony and the Johnsons som backingvokalist sammen med Sharon Jones fra the Dap-Kings, samt Brooklyn Youth Choir innhyret for koring.

Rekkefølgen av originalsporene er den samme som på studioutgaven, og etter en oppsummerende Intro, får vi første livemøte med Berlin ved det lavmælte men gripende pianostykket som er tittelsporet, som umiddelbart eksploderer over i Lady Day før publikum får klappet fire ganger. Det er på Lady Day vi oppdager hva denne konserten kommer til å gi oss, og man gleder seg til å høre resten. Men of Good Fortune er neste låt og den, lik som forrigemann, kulminerer, etter velkjent rolig start, i stor og omfattende rock i beste form.

De påfølgende sporene utfyller og fullbyrder hverandre som deler av en herlig helhet. Det er Berlin, men det er som sagt enda større. Den over åtte minutter lange versjonen av Oh, Jim er rett og slett jævlig kul, koringen på The Bed er himmelsk og Sad Song lokker som vanlig på tårene.

Etter de ti originale sporene venter enda tre ekstra godbiter fra Lou Reeds øvrige musikalske karriere. Antony gjør store deler av vokalarbeidet på en nydelig versjon av the Velvet Undergrounds Candy Says (en sang som Antony and the Johnsons også er kjent for å covre). Vi får høre Rock Minuet fra Reeds 2000-album Ecstasy før det hele avsluttes med en fremførelse av the Velvet Undergrounds notoriske Sweet Jane.

Inhabil anmelder
Til slutt vil jeg ha det nevnt at jeg i utgangspunktet holder Berlin i sin originale 1973 versjon ekstremt høyt, og har gjort det siden jeg hørte albumet for noen år tilbake. Så man kan si at jeg for så vidt har en bias som gjør meg inhabil. Imidlertid vil jeg tørre å påstå at den gemene musikkhop vil være enig med meg når jeg sier at dette er en konsert som rett og slett bare må elskes.

Helt til slutt så vil jeg i tilegg til Berlin Live at St. Ann’s Warehouse
anbefale på det ytterst sterkeste filmversjonen av konserten Lou Reed’s Berlin av Julian Schnabel som dykker enda dypere ned i materialet om kjærlighetens mørke trekløver.


9/10