Objektivt vil aldri omtale av musikk bli, og jeg har aldri lagt skjul på min forkjærlighet for det gamle Guns N’ Roses. Når det er sagt, finnes det egentlig noe album pr i dag som ikke kan baseres på en gammel fans mening bedre enn nettopp Guns N’ Roses’ nye, etterlengtede album, Chinese Democracy? Personlig synes jeg ikke det, for fansen er de som har ventet lengst.. og gledet seg mest. Og nå er det her. Omsider.

Historie er historie, og historien har de fleste fått med seg. 14 år, stadig nye lineups, nye releasedatoer og dyr produksjon. Jada, vi vet det! Hvordan oppfattes det så?

Krevende
Tidligere har jeg tatt avstand fra lekkasjer og rykter om tracklister, og heller holdt meg til sanger som har vært faktum. Madagascar, Better og The Blues – sistnevnte har for øvrig fått nytt navn på albumet og lyder i dag tittelen Street of Dreams – er eksempler på det. De tre låtene samt tittelsporet som ble sluppet som singel tidligere i høst, er alle sanger som har vokst på meg i tur og orden.

Derfor: Albumet har fått god tid og høy rotasjon før den endelige dommen kunne avgis, og det oppfordrer jeg samtlige til å gjøre også. For, eksempelvis, idet den først litt kjedelige og seige Sorry er hørt noen ganger, fremstår den messende, Sabbath-aktige melodien som et av platens høydepunkt og slettes ikke livløs.

Nøkkelen til å like Chinese Democracy må være å glemme fordums storhet. En sammenligning med Appetite For Destruction vil den for det første ikke tåle, og for det andre er det snart 20 år siden mesterverket ble utgitt av et sultent og ikke minst betraktelig yngre band. Ei heller Use Your Illusion-albumenes til tider storslagne låter kan sammenlignes med bandet anno 2008. Likevel, en melankoliker vil kose seg med Estranged-nerven i overdådige There Was A Time og den umiskjennelige gløden fra slutten av 80-tallet på særlig nevnte tittellåt. De fleste som fulgte eller har fulgt bandet siden kaoset begynte på midten av forrige tiår, bør uansett og imidlertid ha fått med seg at musikalsk har mye skjedd.

Musikalsk sirkus
Personlig hadde jeg ikke trodd albumet noensinne ville utgis, men nå er det her. Greit nok at 80- og 90-tallet skal glemmes i denne sammenheng, men albumet kunne med fordel, isolert sett, vært mer helhetlig.

Så for en pike – og sannsynligvis veldig mange med meg – som i sin tid forgudet Guns N’ Roses er Chinese Democracy akkurat som forventet – og samtidig ikke! Det er litt av alt. Litt for mye av alt. Vanvidd, schizofreni, stormanngalskap, pompøst, melankoli og tristhet, rester av et engang fabelaktig band. Ærefrykt og gåsehud, et vell av musikalske inntrykk som nå må fordøyes. Noe nydelig, annet redselsfullt.

Sounden er ny, men mye er likevel ved det gamle, og slikt sett, er det egentlig helt greit at verden nok en gang kan snakke om bandets musikalske bragder både på godt og vondt.

6/10