Slutten av november har alltid en stressfaktor stemplet på seg. Enten så kommer julestria hoppende på deg og jobben tar all energien, ellers så sitter du midt i eksamensjungelen og kan så vidt huske hvordan dagslyset ser ut. Oppe i alt dette lengter vi alle etter noe som kan ta byrden av skuldrene våre, få oss til å slappe av og la tiden vente på oss og ikke motsatt. Det er i disse periodene de store spørsmålene dukker, de som dreier seg om livet, meningen med det og døden. Disse spørsmålene vi alle stiller, men aldri får svarene vi ønsker på. Derfor finnes musikken. Eller rettere sagt, derfor finnes den gode musikken. Den har en iboende magi som kan frakte oss vekk fra alt stresset, alle ubesvarte spørsmål og frakte oss inn i en tidslåst boble hvor alt kan bli satt på vent. Den kan få oss til å føle noe, kjenne noe og oppleve noe vakkert som ikke kan beskrives, men som kan føles. Derfor er det vel ikke overraskende at november er den beste måneden for å gi ut en plate om døden, som minner oss på hvorfor vi elsker livet.

Ja dette er store ord. Og sikkert ganske pompøst. Men så er det også meningen. For det er dessverre altfor sjeldent at vi i vårt kalde lille land langt oppe i nord opplever en artist med en musikalsk formidlingsevne som Rockettothesky. Jenny Hval som hun heter uten artistmasken på seg gav allerede en smakebit på sitt potensiale på sin debut To Sing You Apple Trees, men den ble aldri noe mer enn en spennende popplate. Denne gangen har hun sluppet et album som kaster sjangergrense og konvensjoner på hodet ut, og omfavnet det mer eksperimentelle. Hun kjører samme vei som vår nabo Bjørk, men stikker ut på sideveier og besøker andre steder vår islandske venninne aldri har vært. I det hele er Medea på den ene siden veldig forvirrende og sprikende, men på den andre herlig eksperimentell, deilig og vakker.

Det ligger en elektronisk stemningen over platen, men den beveger seg i ulike retninger hele tiden. Fra radiovennlig popmusikk i Call Medea, videre til en hybrid av trommemaskin, mystikk og historiefortelling i The Dead, Dead, Water Lily Thing og helt ut i det ukonvensjonelle og spennende i Chorus. Og selvom tekstene beveger seg inn på døden på en eller annen måte, så er det stemningen som treffer mitt eksamensstressende hjerte. Den overhengende stemningen er en motsats til alt kjaset og maset som dukker opp over alt på denne tiden av året. Og for å toppe det hele leverer Rockettothesky årets klart best, vakreste og flotteste norske låt i Grizzly Man. Ordet magisk kan vel ikke dekke det jeg følte de første gangene jeg hørte den smyge seg ut av anlegget. En fryd for øret og en fryd for sinnet.

Problemet eller spørsmålet er om denne platen ville hatt samme effekt om den kom ut en vårdag når solen stod høyt og sommeren kom krypende. Svaret er vel kanskje nei. For den overhengende eksperimentelle stemningen forlanger tålmodighet og kunne godt i en annen setting blitt betegnet som både feilslått og unyansert. Men siden det tross alt er mørkt, kaldt, trist og eksamen, så kan man nesten ikke be om noe mer.

Medea er en av de beste norske albumutgivelser uansett kjønn, alder, antall personer eller sjanger dette året. Slik føles det iallefall nå. Jeg vil vel egentlig bare avslutte med det jeg har prøvd å si hele tiden. Jeg vil sende en stor takk til dem som enda prøver å lage musikk som utfordrer sansene og setter varige spor i oss som prøver å forstå den. Takk.

9/10


Rockettothesky sin Myspace side