Årets utgivelse fra den kanadiske singer/songwriteren Ron Sexsmith blir nærmest som et lite jubileum å regne da Exit Strategy Of The Soul er mannens tiende plate. Litt synd egentlig at det er denne platen som når denne grensen, for kanadieren høres faktisk uinteressant og uengasjert ut på de fleste av platens 14 låter.

Innholdet på Exit Strategy Of The Soul kan lettest sammenlignes med en nedstemt Elvis Costello møter pianospilleren Paul McCartney ispedd litt latinorytmer og blåsere på enkelte låter. Høres for så vidt ut som en grei kombinasjon det, men altfor ofte blir Ron Sexsmith hørendes ut som han er på autopilot, og det blir rett og slett litt kjedelig.

Men noen småfine øyeblikk finner man jo. Instrumentallåtene som begynner og avslutter platen, Spiritude og Dawn Anna, er begge fine pianolåter som innehar mye av den nerven man leter etter hos en singer/songwriter. Americana light-låten Poor Helpless Dreams er også en helt grei låt, og det samme kan man si om Brandy Alexander, som ble skrevet sammen med Feist. Likevel finner man ikke Ron Sexsmith fra sin beste side på noen av de nevnte låtene. Nærmest kommer man faktisk på de to første låtene på platen som inneholder vokal, nemlig This Is How I Know og One Last Round, der begge kunne vært hentet rett ut fra en eller annen romantisk komedie. Så spørs det da hvor bra det egentlig er?

Det er ikke det at Ron Sexsmith gjør noe feil på sin tiende utgivelse, det blir bare for kjedelig rett og slett. Og når man samtidig vet at det finnes så mange artister som er mer interessante innen samme sjanger enn hva Ron Sexsmith klarer å vise her, da gjør det egentlig ikke noe om man skipper denne utgivelsen. Hvertfall inntil videre.

5/10


Hør Ron Sexsmith på myspace