I 1994 ga The September When ut HuggerMugger. Det ble bandets siste album og vi måtte si farvel til et av landets desidert største band. Siden den gang har internett, blogger, sms og facebook blitt allemannseie for mannen i gata. Britpop var på Top of The Pops og Kurt Cobain hadde akkurat tatt steget ut i garasjen med rifla under armen. Verden har forandret seg.

Når The September When er tilbake etter fjorten år er det interessant å se hva de velger å gjøre – å satse på samtidens lydbilder eller fortsette der de slapp tråden på midten av nittitallet. Denne anmelderen er glad de har satset på det de kan best – stilsikker poprock basert på lyden av flinke musikere. Fortiden vil tydeligvis heller ikke gi helt glipp på The September When. Når Windows Media Player henter frem plateinfoen i det jeg trykker på ”play” venter en morsom overraskelse – i stedet for Judas Kiss får undertegnede frem infoen til bandets gjennombruddsskive Mother, I’ve Been Kissed!

Følelsen av et smilende old boys-lag gjenspeiler seg i omslaget – Per Heimly har fanget en gjeng med ringrever i studio som tydeligvis trives i hverandres selskap. Selve omslagsbildet til Judas Kiss føles også helt rett for denne utgivelsen. Bandets fremtoning, teksttyper og høyblokkene i bakgrunnen av bildet gir undertegnede en klar følelse av åttitallet – vil bandet signalisere at de går tilbake til røttene?

Standing On My Land åpner gjenhøret med bandet og det er en overraskende forsiktig start. Ei rolig låt med dempede trommer og bandets stødige meloditeft tar lytteren med tilbake til bandets storhetstid – det er nesten som de ikke har vært borte i det hele tatt. Denne anmelderen kunne tenkt seg en åpning med mer futt – en eksplosjon for å markere comebacket – men det er en tilbakelent åpning og gir inntrykk av et band som ikke behøver stresse frem for å bevise at de duger.

Judas Kiss er ikke et album som vil bli stående som en bauta i bandets diskografi og jeg mener at de denne gangen heller ikke kan matche nykommere som Harrys Gym og Tommy Tokyo, men ei låt som Dead Soldiers Are Heroes viser at The September When er særdeles solide låtskrivere når alt klaffer. Låta er en sterk låt som inneholder alt man forbinder med bandet: Abels sårsterke stemme, bandets trygge instrumentering og de sterke melodiene. Dessverre føles det som om en del av låtene ikke helt klarer å fange dette klassiske The September When, men i stedet ender på skyggesiden av platen.

We Want The Truth føles være rockelåta på plata – låta går rett på sak med en streit melodi og et overraskende rocka refreng. Dette er bandet i noe mer utypisk terreng og det er slett ikke ueffent. Sistesporet Are You There? velger en annen vinkling – her hører undertegnede i stedet stemningslinjer tilbake til mesterverkene til Oasis, Verve og Radiohead. Dette er nye inntrykk som kan mikses med den popmusikken som de alltid har hatt stålkontroll på. Uansett - nå er kanskje ikke nye innspill og fremtidsvyer noe som preger The September When når de endelig er tilbake i rampelyset.

Bandet er tilbake med en utgivelse som passer fint inn i deres diskografi. Selv om det ikke er en skive med den samme gjennomslagskraften som Mother, I’ve Been Kissed og deres kanskje sterkeste skive – One Eye Open – er den et trivelig gjenhør med et band som for alltid vil bli stående som et av landets beste.

6/10