Når man lytter igjennom Bruce Springsteens nyeste album, får man fort følelsen av at “The Boss” er blitt forelska. Det bør man selvsagt unne ham, men det spørs til hvilken pris. Forelskelsen begynner med My Lucky Day, en up-beat gla’låt der Bruce trår til med en fengende, men rimelig ensformig melodi, en litt for sløy saksofon og ellers et svært tett lydbilde med både orgel og koring. Bruce og bandet hans blir overentusiastiske svermere - og låta ender opp som altfor overveldende.

Tittelsporet, Working On A Dream, er som skreddersydd for en kommersiell radiokanals formiddagssending: For så vidt en fengende ”feel good”-låt for førtiåringer, men det blir for traust og kjedelig - og det hjelper heller ikke at ”working on a dream” blir gjentatt tjue ganger i løpet av låta.

På Queen of the Supermarket har forelskelsen virkelig gått Bruce til hodet, i hvert fall tekstmessig. Den er til tider både teit og pompøs (”I'm in love with the Queen of the Supermarket, Though her company cap covers her hair, Nothing can hide the beauty waiting there”).
Men la oss ikke dømme forelskelsen altfor hardt: Man kan høre et stilig Beatles-aktig orgel i bakgrunnen, strykerne blir ikke altfor smektende og koringen har tidvis en god Beach Boys-følelse - men det skvulper kraftig rundt kanten på begeret på refrengene.

This Life åpner med nydelig koring og orgeltoner, og tuller en inn i en deilig Beach Boys-følelse noen herlige sekunder - før ”sjefens” røffe Åge Aleksandersen-røst, sammen med et lydbilde som igjen blir for tett, ødelegger stemningen. Koringene fungerer likevel fint gjennom låta, men mot slutten blir det for mye, særlig når en cheesy saksofon gjør sitt pompøse inntog.

Andre låter lider samme skjebne: De glimter til med vakre strykere, vellykkede klappeinnslag og harmoniske koringer, men går i vasken ved hjelp av kvalme tekstlinjer, for mye bruk av refreng og overdreven bruk av nettopp koring og strykere. Unntakene må være The Wrestler og The Last Carnival, som er mer nedstrippede (med unntak av et fantastisk himmelsk kor i sistenevnte), noe som kler Bruce mye bedre.

Åpningssporet, Outlaw Pete, en åtte minutters episk låt med stemningsfulle innslag av orgel, munnspill og strykere, står som et av albumets mest vellykkede innslag. Men første del av refrenget minner ekstremt mye om Kiss’ I Was Made For Loving You Baby. Ikke like vellykket.

Good Eye og A Night With The Jersey Devil er også friskere pust på albumet, selv om Good Eyes ”hvite” blues er litt vel gammelmodig. Her er vokalen gjort røffere, og melodiene og instrumentene er spenstigere og skitnere. Tankene går til Tom Waits, og Nick Caves nyeste utgivelser. Bruce er bedre når han høres sint og ond ut enn når han prøver å være romantisk. Synd for ham, og for oss.


5/10


Bruce Springsteen på Myspace

Bruce Springsteens hjemmeside