Haugesundbandet Low Frequency In Stereo har lenge vært å regne som et instrumentalband, dog med noen vokalinnslag innimellom, men på bandets fjerde plate, Futuro, fornyer de seg flere hakk i forhold til tidligere utgivelser. Her er det nemlig snakk om en mer vokalpreget plate, men som likevel inneholder mye av det som tidligere definerte Low Frequency In Stereo. Man kan nevne både instrumentallåter og flere lange soloer, samtidig som lydbildet fortsatt ligger hele tiden tett opptil postrock-sjangeren.

Det at bandet har blitt modigere ved å legge større vekt på vokalbruk har ført til at de ikke bare har flere strenger å spille på, men det har også gjort Low Frequency In Stereo til et mer interessant band å høre på, der sangene overlever mye lengre enn hva som ville vært tilfelle med en ren instrumentalplate. Et eksempel på det er den herlige shoegazer-aktige låten Geordie La Lorge, som har et fantasisk driv, samtidig som den viser Low Frequency In Stereo fra sitt mest tilgjengelige hjørne. I motsatt ende av den allmenne tilgjengelighetsskalaen finner man låter som Mt. Pinatubo og Solar System. Begge er herlige låter, som ikke bare er platens høydepunkter, men de definerer egentlig musikkstilen til Low Frequency In Stereo med sine lange instrumentalpartier og kontrollert, sammensatte støykaos utover låten på den sistnevnte. Egentlig hadde disse to vært mer enn gode nok som rene instrumentallåter, men vokalpartiene i låtene er lagt inn på de helt rette plassene, og hever låtene enda ett par hakk. Bra gjort, og forhåpentligvis får vi høre enda mer av den sorten fremover.

Med andre ord har Low Frequency In Stereo levert en plate som viser at de tør å gå nye veier, og med Futuro har de virkelig tatt nye steg fremover. La oss bare håpe at de tør å ta enda noen flere steg i fremtiden.

7/10


Low Frequency In Stereo på nett

Low Frequency In Stereo på myspace