El Caco - Heat
Den massive trioen er bedre enn på lenge.
Slagkraftige El Caco slipper nå sitt femte album; ”Heat” på norske Black Balloon Records. Musikken har gjennomgått justeringer og forandringer underveis, men basisen er fremdeles seig og tung hardrock. Etter et par middelmådige skiver virker det nå som El Caco er på bedringens vei. For ”Heat” innehar flere godlåter og fetere partier enn på lenge.
Det at Daniel Bergstrand (In Flames, Meshuggah) har produsert kommer også godt med, for lyden sitter der den skal. Det er tungt, massivt og tidvis beintøft.
Skiva åpner bra med låta ”The Glow”. Et solid driv og et fett riff påser at plata sparkes godt i gang. Deretter er det singelen ”Heat Heat” som står for tur. Denne låta er blant de svakere på skiva og ikke spesielt representativ. Lyden er på plass, men melodien og uttrykket blir for kjedelig. Lett, snill og overfladisk låt med et ordentlig døvt refreng. Heldigvis får man seg en opptur igjen på låta etter. For ”Individuals” tar lytteren tilbake til virkeligheten. Og når vi først er inne på refreng, så må refrenget på ”Individuals” sies å veie opp for det meste. Her trøkker vokalist Øyvind Osa på det han er god for, og han er faktisk god for en hel del. Masse power og baller sammenfletta med god stemning. På låta ”Am I Wrong” får vi også et gledelig gjensyn med den groovy siden til El Caco. Her er det bare å lene seg tillbake og tråkke med på godsakene.
De siste låtene mot slutten av skiva blir dessverre mer anonyme. Det faktum at Øyvind Osa synger bedre enn noen gang kan ikke redde et par tre låter fra å gå rett i den berømte glemmeboka. De er flinke til å krydre med små tekniske spissfindigheter og dynamikk, men det var nå disse evindelige melodiene da. De må rett og slett få førsteprioritet.
Når det er sagt er det godt å høre at El Caco er tilbake med gromrocken sin. For ”Heat” leverer varene på en overbevisende måte. De herjer og bråker mer enn på lenge og jeg kan se for meg en helvetes konsert under By:larm på Sentrum scene litt lenger ut i februar. Til da er det bare å få fingra borti et eks av plata og begynne å groove.
7/10
El Caco-space
Det at Daniel Bergstrand (In Flames, Meshuggah) har produsert kommer også godt med, for lyden sitter der den skal. Det er tungt, massivt og tidvis beintøft.
Skiva åpner bra med låta ”The Glow”. Et solid driv og et fett riff påser at plata sparkes godt i gang. Deretter er det singelen ”Heat Heat” som står for tur. Denne låta er blant de svakere på skiva og ikke spesielt representativ. Lyden er på plass, men melodien og uttrykket blir for kjedelig. Lett, snill og overfladisk låt med et ordentlig døvt refreng. Heldigvis får man seg en opptur igjen på låta etter. For ”Individuals” tar lytteren tilbake til virkeligheten. Og når vi først er inne på refreng, så må refrenget på ”Individuals” sies å veie opp for det meste. Her trøkker vokalist Øyvind Osa på det han er god for, og han er faktisk god for en hel del. Masse power og baller sammenfletta med god stemning. På låta ”Am I Wrong” får vi også et gledelig gjensyn med den groovy siden til El Caco. Her er det bare å lene seg tillbake og tråkke med på godsakene.
De siste låtene mot slutten av skiva blir dessverre mer anonyme. Det faktum at Øyvind Osa synger bedre enn noen gang kan ikke redde et par tre låter fra å gå rett i den berømte glemmeboka. De er flinke til å krydre med små tekniske spissfindigheter og dynamikk, men det var nå disse evindelige melodiene da. De må rett og slett få førsteprioritet.
Når det er sagt er det godt å høre at El Caco er tilbake med gromrocken sin. For ”Heat” leverer varene på en overbevisende måte. De herjer og bråker mer enn på lenge og jeg kan se for meg en helvetes konsert under By:larm på Sentrum scene litt lenger ut i februar. Til da er det bare å få fingra borti et eks av plata og begynne å groove.
7/10
El Caco-space
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>