Postrock er en sjanger man sjelden ser øverst på salgslistene – den fremelskes i stedet i mørke klubber og i støvete platesamlinger til musikkelskere. Riktig nok har sjangeren sine publikumsfavoritter som Sigur Ros, Mogwai og Tortoise, men de fleste bandene forblir kjent kun for et mindre, men lidenskapelig publikum. Jeg hadde ikke en gang hørt om Lymbyc Systym, men ble raskt interessert når de nå dukket opp i tospann med This Will Destroy You som i fjor ga ut en av årets bedre skiver. Det var dermed med store forventninger jeg fikk hjem denne utgivelsen.

Det jeg først trodde var et samarbeid i studio ikke ulikt det plateselskapet Konkurrent bl.a. har gjort med Motorpsycho og blåserrekka til Jaga Jazzist, viser seg i stedet kun være en deling av formatet. This Will Destroy You åpner ballet med de to første låtene før Lymbyc Systym tar over halvveis.

Førstesporet Brutalism & The Worship Of The Machine starter overraskende – det føles nesten som om opptaket starter en fire-fem minutter etter at bandet har begynt å spille. This Will Destroy You spiller bra, men riffet kommer for raskt på meg – jeg foretrekker å smyge meg inn i musikken. En fjerdedel ut i sporet faser de ut riffet i en lydvegg og selv om det er en lekker detalj føles da med ett starten av låta som noe uferdig – den henger ikke sammen med resten av låta som deretter trekker seg frem fra den falmende lydveggen. Dette stillfarne lydbildet føles mer fokusert – en avbalansert miks av glitrende gitarer, ømme strykere og en repeterende trommeloop eskalerer nesten umerkelig. Ørsmå endringer trekker låta ut av dypet og snart legger bandet på såre blåsere også. I det man skulle tro at de legger alle muskler til velger de i stedet å legge seg flate og la blåserne og strykerne få ansvaret med å avslutte det glidende temaet. Lekkert.

Postrock har enkelte kjennetegn og et av disse er de tidvis ganske langspilte låtene. Mye av magien i denne instrumentale rocken drar nytte av de lange låtene for å kunne bygge opp de beste linjene og gåsehuden. Med unntak av åpningssporet er låtene på Field Studies kortfattede melodier som dempet trekkes frem fra rillene. Et spor som Freedom Blade mikser digital knitring med en søtladen og dempet melodi. Den har en fin nerve i melodien, men jeg savner postrockens blomstring – dette er musikk som skal vokse gjennom hele sporets varighet og avsløre små detaljer til lytteren. Et litt overraskende monotont bidrag fra bandet.

Når Lymbyc Systym overtar på de neste låtene fungerer det bedre – låtene er mer dynamiske og lytteren kan finne en større detaljmengde i musikken. På sitt beste vris albumet i en stilretning som ikke burde virke ufin for tilhengere av Jaga Jazzist eller Yo La Tengo. På et spor som Notations mener denne anmelderen å høre inntrykk fra det norske orkesterets hittil siste skive What We Must. Da klarer bandet å få denne utgivelsen på vingene. Dette mener jeg er albumets beste låt; den er episk, elektrisk og sår på en og samme tid.

Field Studies sliter dog med noe som hele sjangeren postrock har som akilleshæl – særpreget er ikke alltid like lett å få frem til lytteren. Det er tett i denne krattskogen og for hvert Mogwai, Tortoise eller Low Frequency In Stereo finnes det titalls band uten særpreg. Field Studies ender dermed opp som et hvileskjær for bandenes disipler – verken mer eller mindre.

6/10


This Will Destroy You på Myspace.
Lymbyc Systym på Myspace.