Denne anmeldelsen kunne i mange tilfeller vært en oppramsing av band og musikere denne gruppa har samarbeidet med – både alene og sammen. Det blir dog for lettvint, men et lite utsnitt kan dog fortelle oss at det italienske bandet har hatt å gjøre med det meste fra jazzkjemper som Peter Brötzmann og Ken Vandermark til undergrunnsrockere som Melvins, Mike Patton og The Ex.

Det er tydelig at bandet har latt disse samarbeidene inn under huden – plata er blitt en eksplosiv miks av kakofonisk asfaltrock, flammende frijazz og strålende samspill. De benytter seg av samme instrumentering som The Thing og Morphine. Der The Thing er et frijazzband som har oppdaget rocken, hadde Morphine utgangspunktet til et rockeband som oppdaget jazzen. Zu ligger midt mellom disse leirene – de kan både spille massiv rock og fingernem jazz og gjerne i løpet av en og samme låt.

Bandet låter utrolig – samspillet mellom de tre medlemmene er en fulltreffer. Kjemien mellom trommeslager Jacopo Battaglia og bassist Massimo Pupillo er tidvis nesten utenomjordisk. De smelter sammen og skaper et knallhardt fundament for Luca Mais saksofoner. Det svinger, støyer og river i ørekanalene i det de flerrer gjennom låtene på Carboniferous. Det kan være vanskelig å skille instrumentene fra hverandre – strenger, stikker og blås farer mot hverandre som bukker i brunst før de i neste sekund raser i spartansk og nesten dødelig formasjon rett ut av høyttalerne og slår meg regelrett i bakken. Denne virtuose kompleksiteten bindes sammen med et fett driv av en annen verden som gir lytteren herlige frysninger. Zu gir meg en følelse av å være et Mars Volta uten all dressingen – et Shining med fokus på rock i stedet for jazz.

De får litt drahjelp av noen gode venner; Mike Patton bidrar med sine effekter og stemme på Soulympics og Orc og Melvins King Buzzo låner ut sitt mesterlige gitartalent. På tross av innspillene til disse profilerte gjestene, beholder Zu sitt særpreg gjennom hele albumet. Denne skiva har gått på repeat på stereoanlegget siden jeg mottok det og enda oppdager jeg nye detaljer i låtene. Et spor som Beata Viscera har et dansende rockdriv og laster på med deilige trekk av instrumental kontroll – man kan lett fornemme den trygghet bandet utstråler. På en del av de andre sporene på plata velger de i stedet en mer massiv fremtoning – Erinys har en herlig start/stopp-struktur som river lytteren opp med røttene før man kastes ned i asfalten og knuses av denne italienske bulldoseren.

Plateåret 2009 begynner veldig bra – Carboniferous er ei skive tuftet på alt vi musikkelskere setter høyt: integritet, kraft, nysgjerrighet og lidenskap! Løp og kjøp!!

9/10


Zu på Myspace
Bandets hjemmeside