Lamb of God – Wrath
Gi bandet moshpiten de fortjener neste gang!
Det amerikanske metallbandet Lamb of God er endelig ute med oppfølgeren til den herlige Sacrament fra 2006, og resultatet kunne omtrent ikke blitt bedre. Maskineriet til bandet sitter bedre enn noen gang. Både teknisk og opplevelsesmessig sitter musikken bedre enn noensinne.
Bandet er også mer politisk, og de mer personlige tekstene fra Sacrament er foreløpig historie. Vokalist Randy Blythe bruker også stemmen på nye måter, og låter både tøffere, bedre enn før. Alt fra primalskrik, til hvesende sang og hardcorebrøling. Resten av bandet, og spesielt Chris Adler på trommer overbeviser som vanlig. Dette er virkelig det glupeste, beste og mest kompakte på lenge innen sjangeren. Musikken er raskere og mer intens, mye av materiale beveger seg mot speed/hardcore scenen, samtidig som de beholder ett tung, episk og melodiøst bilde. Produksjonen er forresten også usannsynlig god, og andre lignende band burde følge eksempelet.
Det er komprimissløs og beinhard metall, men fortsatt blir man utsatt for uventede frysninger og mentale orgasmer gjennom noen helt vanvittige partier. Første ordentlige låt ut, ”In Your Words” har ett så majestetisk avslutningsparti at man bare vil høre det igjen og igjen! Det er nesten helt utrolig at dette bandet klarer å levere så skinnsyke album hver gang. Lammene bringer alltid noe nytt til bordet, og beholder samtidig det beste.
Utover treffer låtene ”Set To Fail”, ”Contractor” og ”Fake Messiah” som lyn fra klar himmel. De to første veldig raskt og brutalt utført, mens sistnevnte tar definitivt hjem førsteplassen i fengende refreng og oppbygning. Det blir mye klassisk Lamb of God materiale på slutten med solide 3-minuttere, med ”Choke Sermon”, ”Grace” og den Pantera lignende ”Dead Seeds” som høydepunkter.
Ja, dette er virkelig så bra som det beskrives. For guds skyld putt alle de halvgode metalcorebandene der ute i skuffen, og invester i en real slegge av ett album. Musikken er enorm og overraskende, og Wrath vokser for hver lytt.
Fuckings 10 av 10(!)
Lamb of God sin hjemmeside
Myspace
Bandet er også mer politisk, og de mer personlige tekstene fra Sacrament er foreløpig historie. Vokalist Randy Blythe bruker også stemmen på nye måter, og låter både tøffere, bedre enn før. Alt fra primalskrik, til hvesende sang og hardcorebrøling. Resten av bandet, og spesielt Chris Adler på trommer overbeviser som vanlig. Dette er virkelig det glupeste, beste og mest kompakte på lenge innen sjangeren. Musikken er raskere og mer intens, mye av materiale beveger seg mot speed/hardcore scenen, samtidig som de beholder ett tung, episk og melodiøst bilde. Produksjonen er forresten også usannsynlig god, og andre lignende band burde følge eksempelet.
Det er komprimissløs og beinhard metall, men fortsatt blir man utsatt for uventede frysninger og mentale orgasmer gjennom noen helt vanvittige partier. Første ordentlige låt ut, ”In Your Words” har ett så majestetisk avslutningsparti at man bare vil høre det igjen og igjen! Det er nesten helt utrolig at dette bandet klarer å levere så skinnsyke album hver gang. Lammene bringer alltid noe nytt til bordet, og beholder samtidig det beste.
Utover treffer låtene ”Set To Fail”, ”Contractor” og ”Fake Messiah” som lyn fra klar himmel. De to første veldig raskt og brutalt utført, mens sistnevnte tar definitivt hjem førsteplassen i fengende refreng og oppbygning. Det blir mye klassisk Lamb of God materiale på slutten med solide 3-minuttere, med ”Choke Sermon”, ”Grace” og den Pantera lignende ”Dead Seeds” som høydepunkter.
Ja, dette er virkelig så bra som det beskrives. For guds skyld putt alle de halvgode metalcorebandene der ute i skuffen, og invester i en real slegge av ett album. Musikken er enorm og overraskende, og Wrath vokser for hver lytt.
Fuckings 10 av 10(!)
Lamb of God sin hjemmeside
Myspace
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>