
Mando Diao - Give Me Fire!
Gullkantet, men ikke perfekt.
Mando Diao har tidligere blitt ansett som et av de beste indiebandene i Skandinavia, men den tiden er for lengst forbi. Etter akselererende salgstall og meget kvalitetsrike utgivelser er Give Me Fire! Mando Diao's første plate i regi av plateselskapet Universal. Ikke veldig mye er forandret. Björn Dixgårds fascinerende 50-tallsstemme og den litt skitne og pure rockesounden sitter fremdeles som støpt, men selve uttrykket er nytt. Nytt og udefinerbart.
Hva er det egentlig som skjer når et indieband blir en del av et enormt plateimperium? Får bandet fortsatt siste ord i produksjonen, eller er blir det en slags «strings attached»-avtale – blir musikken plutselig styrt av dresskledde mennesker, ute etter profitt?
Undertegnede skal ikke understreke sine fakta her, men mer uttrykke sin mistanke. Mando Diaos uttrykk kan sees på som mer tilgjengelig, mer listemusikkpreget og mer i den retningen både The Killers og Kaiser Chiefs som indieband har utviklet seg gjennom årene – mot musikk som tiltaler høyere salgstall.
Singelen «Dance With Somebody» (nei, ikke en Whitney Houston-cover) er den som vitner om den største forskjellen fra tidligere utgivelser, ettersom den til tider kan virke som en blek kopi av en tilfeldig Depeche Mode-låt. En meget lyttbar låt, men ikke med den særegne kvaliteten Mando Diao tidligere har stått for.
For oss nostalgikere som liker gamle-Mando best, er det med lettet hjerte man finner en stor del av låtene på plata akkurat som de har vært, men likevel løftet til et nytt nivå.
Åpningssporet «Blue Lining, White Trenchcoat» er hardtslående og energifylt, «High Heels» kunne vært laget av Jack White på en god dag, og «The Shining» er kanskje den beste svenske rockelåten gittt ut på en god stund.
Med plater som "Ode to Ochrasy» i ryggen har Mando Diao likevel gjort det vanskelig for seg selv. Siden den har femten mer eller mindre perfekte spor kommer nok aldri Give Me Fire! til å nå helt dit opp, men verdt kjøpet er den nok likevel. Så får vi håpe Mando Diao henter fram mer av sitt gamle og eksepsjonelle selv til neste utgivelse.
7/10
Mando Diao på Myspace
Hva er det egentlig som skjer når et indieband blir en del av et enormt plateimperium? Får bandet fortsatt siste ord i produksjonen, eller er blir det en slags «strings attached»-avtale – blir musikken plutselig styrt av dresskledde mennesker, ute etter profitt?
Undertegnede skal ikke understreke sine fakta her, men mer uttrykke sin mistanke. Mando Diaos uttrykk kan sees på som mer tilgjengelig, mer listemusikkpreget og mer i den retningen både The Killers og Kaiser Chiefs som indieband har utviklet seg gjennom årene – mot musikk som tiltaler høyere salgstall.
Singelen «Dance With Somebody» (nei, ikke en Whitney Houston-cover) er den som vitner om den største forskjellen fra tidligere utgivelser, ettersom den til tider kan virke som en blek kopi av en tilfeldig Depeche Mode-låt. En meget lyttbar låt, men ikke med den særegne kvaliteten Mando Diao tidligere har stått for.
For oss nostalgikere som liker gamle-Mando best, er det med lettet hjerte man finner en stor del av låtene på plata akkurat som de har vært, men likevel løftet til et nytt nivå.
Åpningssporet «Blue Lining, White Trenchcoat» er hardtslående og energifylt, «High Heels» kunne vært laget av Jack White på en god dag, og «The Shining» er kanskje den beste svenske rockelåten gittt ut på en god stund.
Med plater som "Ode to Ochrasy» i ryggen har Mando Diao likevel gjort det vanskelig for seg selv. Siden den har femten mer eller mindre perfekte spor kommer nok aldri Give Me Fire! til å nå helt dit opp, men verdt kjøpet er den nok likevel. Så får vi håpe Mando Diao henter fram mer av sitt gamle og eksepsjonelle selv til neste utgivelse.
7/10
Mando Diao på Myspace
FLERE ANMELDELSER
Lana Del Rey - Did you know that there's a tunnel under OceanBlvd
Dronningen av melankoli og glamour er tilbake med sitt niende studioalbum. >>
Ledfoot og Ronnie Le Tekrø - Limited Edition Lava Lamp
Den amerikansk-norske duoen er tilbake, og denne gongen med forstrerkningar! >>
Murder Maids - Dance or Die
Murder Maids er tilbake med oppfølgaren til den fantastiske debutplata Knives Out. Det har vorte ei noko tøffare og hardare plate. >>
Pil & Bue - Special Agents
Pil & Bue spenner buestrengen strammere enn noen gang, og slipper sitt beste album så langt i karrieren. >>
Wig Wam - Out Of The Dark
Berre to år er gått sidan comebackalbumet «Never Say Die», og rockarane frå Østfold veit å smi mens jernet er varmt! >>
Eigil Berg - I musikkens tjeneste
Velskrevet, informativ musikkbok fra New Jordal Swingers-sjefen >>

ANBEFALTE KONSERTER
Kjøp billetter her
Øyafestivalen
Arctic Monkeys
Oslo Spektrum
Depeche Mode
Telenor Arena
Bergenfest
Röyksopp
Oslo Spektrum
Trondheim Rocks