Han går under betegnelsen "singer/songwriter", en tittel som også kan, helt eller delvis, tildeles et par markante bautaer i musikkhistorien. Bob Dylan er en, Neil Young er en annen. Ryan Adams er en tredje, for eksempel.
M. Ward, eller Matt Ward som han heter, figurerer på album til artister som Nora Jones og Beth Orton, han har turnert med REM og Springsteen.
Dette er folk/folkrock i god gammel stil, med referanser i hytt og pine, og like mange go´ord i internasjonal (amerikansk) presse. Man kan dog ikke anmelde en artist eller skive ut i fra hvem de er venner med, eller hvorvidt man liker disse vennene eller ikke.

Synonymt med singer/songwriter er tekster, og de når ikke frem, ikke her i gården. Det er, dog, mye fint å si om arrangement og melodi, for ikke å snakke om hans til tider Dylanske stemme.

Gutta nevnt i første avsnitt har noe å komme med, som går på tvers av kulturelle preferanser, selv om de er subjektive i uttryksformen. Det finner ikke undertegnede her. Det er ingenting kompromissløst og fandenivoldsk noe sted her, og dersom han (M.Ward) stikker fingeren i øyet på noen, kan det til nød forveksles med en far som forsiktig forsøker å fjerne et hår fra sin sønns øye.

Før i tia da man skulle debutere som poet og forteller i feks. Greenwich Village var det de første som hadde hørt artisten som fikk spørsmålet; "Did he/she have anything to say?" Var svaret: "Ja!" Var saken grei. Var svaret "nei" måtte man gå hjem og vaske seg.
M.Ward kan gå hjem og vaske seg.

Bra melodier, og til tider tøff gitarlyd, men jeg hadde heller kjøpt ei gammel skive av noen andre, om igjen.

4/10



M.Ward´s nettside
M.Ward på Myspace