Etter introduksjonssporet The Invocation blir vi presentert for singelen Olivia; en dundrende fet åpning av skiva, som ligner det trehodede monsteret på sitt kollektivt beste – halvseigt, men med god driv. Olivia kan minne litt om Pendulums fra forrige fullengder i form og struktur. Ryen Bergs ustanselige og bestemte virvel holder seigheten i tømmene. Allikevel, etter hvert som man beveger seg utover i materialet, skjønner man at Jaqueline er et monster i utvikling. Dette er noe vi også ser på produksjonssiden av skiva; den er mye tightere enn hva vi tidligere har fått høre på Idiots og
Neste spor, den litt lange Oort Cloud, har et fett riff og er til tider jævlig rå, men den glir for ofte over i en overdose pop, noe som dessverre ikke tjener i låtas favør. Etter Oort Cloud er Jaqueline imidlertid tilbake med sin seige, men drivende rå rock sound med låten. Labyrinth Game, hvor den overlappende vokalen og koringene fungerer ytterst godt, og kan minne om Ignition fra Reaping Machines.
De påfølgende sporene er alle gode låter i velkjent og elsket Jaquelineånd, men igjen vil jeg understreke at det ikke er tvil om at bandet har utviklet seg, og om man enda skulle mene at Jaqueline er et band for undergrunnen, er det nok ikke umulig at Cape Horn er skiva som endelig vil befeste deres posisjon som viktig i norsk (tør jeg si europeisk) rock. Hør bare på Traces in the Water - tydelig bevis på hva bandet tidligere har sagt om at de med denne skiva har beveget seg ut i mørkere og dypere farvann.
Det er bare å glede seg til konsertene!
8/10