Det åpnes med godt tempo: en tett rytme-gitar som slanger seg rundt en tøff gitar-linje. Det følges av en syngende Alan Donohue i velkjent stil. ”Sometimes you can’t smell the shit ’til you’re in it!”. Takk Gud, The Rakes er tilbake for fult! Jeg ble noe bekymret over fremtiden til The Rakes etter ”Ten New Messages”. Albumet var et ok album, men sounden var så fjern fra The Rakes på sitt beste, tekstene var tenkende, ikke energiske. Låtende var avslappende, ikke opphissende, men nå er det hele tilbake! At albumet ”Klang” er spilt inn i et gammelt kommmniststudio kan man nesten høre på lyden. Hele albumet er gjennomført med militær presisjon. Det virket som The Rakes måtte flykte fra sitt hjemland, fra kapitalismen, for å på nytt gjenoppdage hva de er best til. Den intelligente punk-pop’en til The Rakes fortsetter der den sluttet på ”Capture/Release”. Allerede på første låt viser frontmann Donohue at han er på plass der han liker seg best. Hans komi-tragiske personlighet vi alle elsker, hans uttrykk av en helt normal person fanget i et sinnssykt samfunn, det er der alt sammen. Tekstene er av noe annet kaliber enn vi kjenner fra før, The Rakes har på en måte blitt litt mer voksne, samtidig som de tør leke med dine indre fantasier. Donohues virkelige talent er måten han klare å formidle sitt budskap og beskrivelse av et panikkrammet samfunn, på en måte som gjør at du vil synge med. The Rakes virker på mange måter som de ønsker å starte en liten revolusjon. En revolusjon ved å få deg opp av stolen, ut gå gulvet mens du spiller luftgitar og synger med. Nei, dette er ikke harry, det er deilig punk-pop. The Rakes er tilbake der vi vil ha dem.

Karakter: 8/10

PS! Hele albumet er tilgjengelig på MySpace, i en begrenset periode.

The Rakes på MySpace