Jeg kjører bil frem og tilbake til jobb (miljøsvin), så mye av musikken jeg hører på blir konsumert på ring 3. Når jeg er ferdig med en dag på jobben er jeg, oftere enn sjelden, relativt agressiv.
I går satte jeg meg inn i bilen, rasende forbannet, kjører hånden vilkårlig bak i baksetet og tar tak i den første skiva som møter fingrene. Resultatet kunne like så godt blitt Patsy Cline, eller Ryan Adams, men skjebnen ville at det skulle bli denne skiva.

Jeg river den ut av casingen og moser den inn i spilleren så innmateren hyler i smerte. Jeg trykker febrilsk på den delen av volumknappen som sier + og gir flatt jern på 1 og 2 ut av parkeringsplassen.

En nylig undersøkelse avdekket nettopp av mennesker med skadd mellomledd på lillefingeren tenderer til å være mer agresive enn de som ikke har et skadd sådan.

Trommene og bassen som truer med å rive taket av transportmidlet mitt i det jeg makser ut andregiret, er som frelse for en forbannet sjel.
Denne skiva har alt et menneske med skadd mellomledd trenger. Første låt er, Lick my Fingers er "straight to the point" og jeg tenker umiddelbart "GLUECIFER, JAAH"! Og det slutter ikke. Det er steinhard rock´n roll hele veien. ENDELIG et norsk band som klarer å banke ut det lille ekstra som hever dem over bermen. Dette er så tett, hardt, og jævlig som det kommer og jeg ELSKER dem.

Singer/songwriter, og bra tekster er bra, og har sine definerte og nødvendige bruksområder. Men av og til trenger man ereksjon.

Favoritter på skiva er definitivt spor nr 2 og 10 (Get Up). Men det blir bare tøys å nevne favoritter. Hele forbanna skiva takk! And make it a double.

10/10

The Dirty Calahans på Myspace