Det er lite revolusjonerende over 1990s. De er ikke pene, ingen revolusjonerende sound eller tekster. Det er da jeg spør meg selv: Hvorfor skal vi gidde å bry oss? En grunn til å begynne med var at førsteplaten var utrolig tøff. Men Kicks, helt ærlig, det høres ikke ut som 1990s har brydd seg så mye. Ta for deg sangen 59, en treg låt som passer bra når du sitter på bussen og sløver. Eller ”Everybody Please Relax, hvor Jackie McKeown erklærer: ”Let’s buy a bear and move to France… quit acting cool – let’s act a fool”. 1990s sin andre plate er en samling ekstrem positivitet, uten at det helt virker sånn. 1990s er flinke, og er på mange måter mer indie enn de store indiebandene fra 1990-tallet. De lager lett, enkel og deilig glam-pop fordi det gjør dem glade. 1990s har hatt enkelte problemer med å finne en ny bassist som passet inn i soundet deres, Jamie McMorrow forlot 1990s for en god tid siden, men Dino Bardot ble til valgt som erstatter. Bardot har satt sine spor. Lyden av 1990s er tøffere og samtidig mye mer leken, med delt vokal og bedre harmonier. Ikke tenk for mye på det: 1990s er på ingen måte overkomplisert når det gjelder ånden av rock’n’roll. Deres fornektelse mot å være vanskelige og kompliserte gjør at de lett kan bli borte i mangfoldet. Men misforstå meg rett, cd’en er ganske så fantastisk å lytte til allikevel.

7/10

PS! Deler av platen er tilgjengelig på MySpace i en begrenset periode.

1990s på MySpace