Hvis undertegnende hadde vært astronaut i det ytre rom og kun fikk medbringe ett album som musikalsk underholdning, hadde det nok ikke blitt Sounds Of The Universe.

Depeche Mode får absolutt til romskip- og verdensromlydene, men til tider blir det hele for pompøst, meningsløst eller overprodusert. Bandet blir litt fortapt i verdensrommet, rett og slett. Men innimellom streifer de likevel en komet eller et stjerneskudd som strør om seg med svingende stjernestøv.

Og åpningssporet har fått et slikt heldig dryss. In Chains begynner med ett minutts støy og soniske verdensromlyder, som setter scenen, kan man vel si. Overgangen til lyden av et beskjedent kirkeorgel er brå og vellykket. Orgelet får selskap av David Gahans svevende stemme, utenomjordisk koring, trommer, pling-plonging, noe som høres ut som en metallisk romskip-gitar og diverse andre mer eller mindre støyende elementer. Og låta er fengende, på sitt særegne små-cheesy Depeche Mode-vis, og den oppfordrer til dansing som involverer mange voldsomme armbevegelser og nittitallsnikking med hodet.

Hole To Feed er heller ikke dum, med sine krigerske, fengende trommer og fiffige elektroniske romskiplyder. Men når Gahans vokal etter hvert får selskap av både koring og pompøse ekkoeffekter, blir det hele ett hakk for voldsomt.

“Voldsomt” er også en treffende beskrivelse av Wrong: Det blir bare veldig mye “wrong”! Ordet hører hjemme i så godt som hver eneste tekstlinje, og det understrekes til fulle i hyppige, voldsomme utbrudd og av en lysere andrevokal. Huff! Nesten verre enn Bruce Springsteens ultrarepetitive Working On A Dream, dette her. Med andre ord, det blir bare øh, feil.

Fragile Tension høres det ut som om gamlegutta forsøker å sjarmere seg inn i 2009-ungdommens ører, med MGMT-skurring, klappelyder og et parti som høres ut som et TV-spill. Men de oppnår ikke stort mer enn en blek kopi av yngre bands elektroniske krumspring. Låter som Perfect og In Sympathy preges også av noen slike ukledelige ungdomskviser.

Peace glimrer også stjernestøvet med sitt fravær. “Peace will come to me” forkynner Gahan i lange åndedrag, akkompagnert av pompøs koring, mer skurrende MGMT-støy, stigende TV-spillyder, ekkoeffekter og andre elektroniske lyder som sikkert finnes der ute i verdensrommet. Men det hele blir til en merkelig overprodusert potpurri av elementer som virker tilfeldig rasket sammen.

Come Back lider av et lignende syndrom, med slitsomme elektroniske lyder som virker “påklistret”, som forstyrrende elementer som ikke helt hører til låta. Produsent Ben Hillier var nok hakket mer heldig med 2005-albumet Playing The Angel.

Spacewalker er en av låtene som er roligst i starten, med flyktige lyder av romskip og funklende stjerner og et selsomt blåseinstrument som nesten sender tankene mot Air og Moon Safari. Men låta er dessverre ikke helt fri for irriterende innslag av skurrende elektroniske støt. Hadde det ikke vært for disse, kunne undertegnede lallet seg inn i en Sofia Coppola-verden i nærheten av The Virgin Suicides. Fraværet av Gahans langtrukne og pompøse strofer løfter i seg selv låta til et annet solsystem.

I likhet med Spacewalker er Miles Away mer rendyrket enn noen av de andre låtene, men låta har likevel sin dose med malplasserte pling-plong-lyder og skingrende toner. Ellers er den mørk og kvernende, aggressiv og illevarslende. Hillier har nok snust litt i skuffen til voldsomme Playing The Angel-låter som A Pain That I’m Used To og John The Revelator.

Jezebel er en slags mørk ballade som hadde passet fint inn i en space-musikal, med Gahan iført et kostyme som utstråler ”følsom og tankefull romfyrste”. Interessant nok, men det griper ikke helt inn til hjerterota.

Sounds Of The Universe er derimot mest vellykket der låtene er kvernende og industrielle, der Gahans langtrukne strofer får en skitnere motvekt som gjør det hele mindre svulstig og forutsigbart. På Corrupt, en drivende, men mer beskjeden og blodfattig utgave av Primal Screams fabrikkfantasier på Evil Heat, skaper tungindustrien litt etterlengtet brodd i vokalen.

Depeche Mode er ikke lenger stjerneskudd som universet nettopp har spyttet skimrende mot jorda. Heller astronauter som har svevet litt for langt mot fjernere galakser.


6/10

Depeche Mode på Myspace

Depeche Mode sin hjemmeside