Still Night, Still Light begynner som et koselig TV-spill fra starten av 1990-tallet, med lys Annie-lignende vokal, raske Postal Service-rytmer og lekende SEGA-lyder fra Casio-keyboardene til de tre amerikanske jentene i Au Revoir Simone.

All Or Nothing er en del av dette magiske TV-spillet, der man befinner seg i en underlig verden av irrgrønt gress, svevende rosa bobler og hakkete pixelbevegelser. Trommemaskinen er fengende, og koringen er effektfull; stemningen blir mer eterisk utover i låta, og den forsterkes av at startens mørke orgellyder blir lysere og mer svevende etter hvert.

TV-spillet fortsetter på Knight Of Wands, men her har man kommet til et brett som er mindre koselig og fargerikt. Musikken man er omringet av blir for slitsom; det er for mange forskjellige pling-plong-lyder, elektroniske elementer og TV-spilleffekter på en gang. Og når det hele er såpass lite organisk blir det for påtrengende og hardt: Man sitter plutselig fast på sisteboss, som er et skikkelig irriterende monster som aldri ser ut til å ville dø.

Heldigvis byr The Last One på en liten pustepause for ørene. Koringen er stemningsfull og orgellydene er mørke og beskjedne, men de lysere lydeffektene blir påtrengende og slitsomme. Men mot slutten får den vakre vokalen og det triste orgelet være i fred, og man får en kjærkommen pause etter sistebossen på forrige låt; deilig! Og vellykket.

Take Me As I Am, Trace A Line og We Are Here er også mer nedtonede og organiske, og fungerer som små oaser av ro, omgitt av en ørken av skurrende elektroniske lyder, kald tromming, flere raske Postal Service-rytmer og slitne ompa-lyder.

Anywhere You Looked har man kommet til favorittbrettet på TV-spillet, som man har spilt tusen ganger, slik at det går som en lek, men likevel er innmari morsomt å spille. Det er en rask og fengende feel good-låt, som glir over i den dystrere Organized Scenery, med massivt begravelsesorgel à la Neon Bible. Men låta stiger et hakk opp fra graven etter hvert og blir mer up-beat, men den holder seg fortsatt innenfor kirkegårdens murer.

Låter som Only You Can Make You Happy og Tell Me er i samme dyster/lystig-gate: Førstnevnte har en illevarslende stemning i starten, med et orgel som hadde vært et passende instrument for Gary Oldman i Dracula. Men den blir lettere etter hvert  når støyen tones ned og den lyse drømmevokalen trer inn, fulgt av en vakker, sommerfuglflaksende koring. Et forvrengt Arcade Fire-trekkspill er også med på å løfte låta til et lystigere nivå.

Begravelsesstemningen er også til stede på Tell Me, med orgellyder dype som graven og lysere engletoner. Så går låta fra gravferd mot kalas, med rask tromming og lystigere vokal, men begravelsen lurer fortsatt i bakgrunnen. Her blir det hele til en bisarr blanding av morsomt TV-spill og kirkegård. Småekkelt.

Still Night, Still Light er en mer eller mindre vellykket blanding av TV-spill, Broadcast-slektskap, begravelsesflørting og kule keyboard, som innimellom blir litt usjarmerende elektronisk og ensformig. Men albumet er også herlig naivistisk og lekende, selv om jeg nok må si meg enig med min far: “Nå har du spilt så lenge, kan du ikke ta og dempe lyden på den Game Boy’en litt?”.

7/10

Au Revoir Simone sin hjemmeside

Au Revoir Simone på Myspace