I starten av 2009 bestemte ”eksperter” at ”indie” skulle fjernes som begrep. Det var utbrukt, utslitt, vannet ut og hadde ikke lenger mening. ”Indie” var ødelagt av folket. Allikevel har ”indie” blitt brukt hyppigere, og hyppigere, hele tiden. Midt inne i dette indieverset, er det få personer som er mer interessante enn Tom Clarke. Midt oppe i en musikkbransje som sliter med å finne nye løsninger, sikre platesalg og utgivelser pryder Clarke, hjernen bak The Enemy med en ny utgivelse. Forrige gang han ga oss noe å lytte til var det i 2007 med We’ll Live and Die in these Towns, en plate som scorte høyt i flere land. Plutselig var 18 år gamle Tom Clarke arbeiderklassens stemme.

Clarke er stor i kjeften, og var tidlig ute og lovet fansen et ”stort” rocke-album som oppfølger for We’ll Live and Die... Music for The People er på mange måter gigantisk, uten at det alltid har sine grunner. Trist er det, The Enemy’s andre plate er tynget ned av pomp og prakt, noe som viser seg allerede på åpningssporet Elephant Song. Referansene har vært mange, og inneholdt kjente navn, da The Enemy ga ut sin debut. På Music for The People er The Enemy blitt et litt sinna pub-band med en grei synth i bildet. Ideen om å ta med soundet fra We’ll Live and Die…, med sin energiske punk-rock og aggressivitet har gitt varierende resultater. Dog intet av det er direkte dårlig, er det heller ikke noe som tar helt av. The Enemy har eksperimentert noe med lydbildet, og det går ikke alltid like bra. På sangen Sing When You’re In Love har de prøvd seg på klapperytmer. The Enemy prøver seg som stadionband, men feiler. Sangen er for så vidt bra, men passer ikke inn med resten av albumet. Keep Losing er den ærligste og mest bevegende sangen på albumet.

Det er på dette punktet i albumet at det vi kjenner The Enemy for begynner å forsvinne. Alt sinnet og bitterheten som ble fyrt opp som bensin på et bål, er nå polert vekk og begravd seks fot under. Det sterkeste ved The Enemy er hvordan Tom Clarke klarer å kutte ut essensen av et øyeblikk. Det er aggressive linjer som i sangen Red Tape: ”Welcome to England, where there is no fun, there is no left, there is no right/New Labour’s a joke, just another Thatcherite”. Musikken er høyst middelmådig, men tekstene forteller deg noe. Dog, om du ikke skulle være engelskmann i eksil pga. dine politiske holdninger, eller sint student på en av Storbritannias harde skolebenker, er nok det politiske budskapet i tekstene litt for fjernt for den norske lytter. Clarke har gått litt for høyt opp i systemet. Hvor han på debuten fikk lytteren engasjert med å påvirke oss via de små dramatiske hendelsene som karakteriserer livene våre, har han her tatt opp store problemer et mindretall av lytterne tenker over. Så hva skjedde? The Enemy må ha rotet seg bort i morgentåken som ligger over det engelske land. Til tross for Clarke’s meget sterke vokal, hjelper det ikke på. Er du på leting etter en god vokalist er det mange andre plater du kan høre på.

6/10

The Enemy på MySpace