Airbag - Identity
Spiller farlig med rockekjemper fra fortiden
Airbag sin historie begynte da fem venner så Pink Floyd i 1994. De kunne ikke la være å starte et band. 15 år senere, et par utskiftninger av bandmedlemmer, 2 EP’er og mange mange live-opptredener senere gir de oss Identity. Dette er bandets første langspiller.
Det første du oppdager med platen er naturlig nok coveret, men coveret for Identity er så genialt, samtidig så enkelt. Om du ikke er født i går, vil tankene straks bevege seg mot gamle storheter fra 70- og 80-tallet. Bandene som lagde den beste musikken, men hvor også coveret var nok til å få deg til å tenke lenge og vel. Med dette er forventningene meget store, men innfrir Airbag? De har lagt seg på en høy linje.
Identity er snekret sammen av tidligere utgivelser fra EP’ene Sounds that I Hear og Safetree. Selvfølgelig er dette spilt inn på nytt, remikset og remasteret. Dette fører til at de som har fulgt bandet over tid, ikke vil få så mye nytt.
Identity begynner meget drømmende med Prelude. Dermed er stemningen satt for hvor Airbag ønsker at du skal befinne deg når du lytter til dem. De åpner døren for deg, døren til et lydlandskap fylt av stemning. Bandet veksler mellom instrumentale momenter og deler preget av vokal. Vokalen på sporene er sjelfull, og behagelig, men enkelte ganger har den blitt mikset for langt vekk i lydbildet, og blir nesten borte. Når sporet Safe Like You starter å spille, klarer man ikke la være å tenke på Pink Floyd. Hvordan musikken er flytende bygget opp, med enkle basslinjer som trykker i bakgrunnen, rolig trommerytme som bygger opp og lekent gitarspill gjør det hele merkelig likt. Samtidig som Airbag har sine voldsomme likheter, er de forskjellige i soundet. Airbag har lagt inn litt mer jazz for å skille seg vekk. Godt er det, for det er til tider veldig, veldig likt det nyeste fra Pink Floyd. Dette er riktignok ikke galt, dersom du tillater at andre band prøver å gjøre det samme.
Airbag har gjennom hele Identity vært flinke med å holde harmonien. Det er alltid enkle overganger, som holder det hele mykt. De er også flinke med å legge gitaren langt frem i lydbildet, da den fremstår som episk, spesielt på Steal My Soul. På tross harmonien, er det enkelte punkter i albumet som kunne vært kortet ned. Med låter på 8 minutter, er det enkelte introspor som blir noe langdryge, uten at det er kritisk. Airbag har allerede en massiv fanskare, og Identity er den platen de trengte for å komme ut der, og fange enda flere lyttere.
8/10
Airbag på MySpace
Airbag sin kanal på Youtube
Det første du oppdager med platen er naturlig nok coveret, men coveret for Identity er så genialt, samtidig så enkelt. Om du ikke er født i går, vil tankene straks bevege seg mot gamle storheter fra 70- og 80-tallet. Bandene som lagde den beste musikken, men hvor også coveret var nok til å få deg til å tenke lenge og vel. Med dette er forventningene meget store, men innfrir Airbag? De har lagt seg på en høy linje.
Identity er snekret sammen av tidligere utgivelser fra EP’ene Sounds that I Hear og Safetree. Selvfølgelig er dette spilt inn på nytt, remikset og remasteret. Dette fører til at de som har fulgt bandet over tid, ikke vil få så mye nytt.
Identity begynner meget drømmende med Prelude. Dermed er stemningen satt for hvor Airbag ønsker at du skal befinne deg når du lytter til dem. De åpner døren for deg, døren til et lydlandskap fylt av stemning. Bandet veksler mellom instrumentale momenter og deler preget av vokal. Vokalen på sporene er sjelfull, og behagelig, men enkelte ganger har den blitt mikset for langt vekk i lydbildet, og blir nesten borte. Når sporet Safe Like You starter å spille, klarer man ikke la være å tenke på Pink Floyd. Hvordan musikken er flytende bygget opp, med enkle basslinjer som trykker i bakgrunnen, rolig trommerytme som bygger opp og lekent gitarspill gjør det hele merkelig likt. Samtidig som Airbag har sine voldsomme likheter, er de forskjellige i soundet. Airbag har lagt inn litt mer jazz for å skille seg vekk. Godt er det, for det er til tider veldig, veldig likt det nyeste fra Pink Floyd. Dette er riktignok ikke galt, dersom du tillater at andre band prøver å gjøre det samme.
Airbag har gjennom hele Identity vært flinke med å holde harmonien. Det er alltid enkle overganger, som holder det hele mykt. De er også flinke med å legge gitaren langt frem i lydbildet, da den fremstår som episk, spesielt på Steal My Soul. På tross harmonien, er det enkelte punkter i albumet som kunne vært kortet ned. Med låter på 8 minutter, er det enkelte introspor som blir noe langdryge, uten at det er kritisk. Airbag har allerede en massiv fanskare, og Identity er den platen de trengte for å komme ut der, og fange enda flere lyttere.
8/10
Airbag på MySpace
Airbag sin kanal på Youtube
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>