The Broken Family Band - Please and Thank You
Hva skjedde med guttene som hadde det så morsomt?
The Broken Family Band er aktuelle med Please and Thank You. Bandet fra Cambridge, UK, har tidligere gitt ut kritikerroste Balls. Balls fikk gode terningkast i Norge, men solgte aldri til de store tallene. Medlemmene av bandet har en stor selvironi og en leken arroganse.
Siden sist har bandet kuttet av sine country-røtter og gått over til å bli et tradisjonelt ”bass/tromme/gitar-band”. Dette er i og for seg et ok trekk, i en utvikling hvor mange prøver på litt for mye. Den store feilen er at sammen med forandringen i oppsett, har kreativiteten forsvunnet. Alt er så rett frem, uten å på noen måte å revolusjonere noe. For et band hvis motto er: ”vi lager musikk for oss selv, om du ikke liker det, er det synd for deg!” blir resultatet så dødt. Steven Adam’s sin vokal fremstår som livløs og uten motivasjon. Store deler av tiden forsvinner vokalen i noe som virker som dårlig miksing av lydbildet. Vokalen henter seg riktignok voldsomt opp utover i platen, men det er litt for sent. Fra å være halvdød blir den mye mer fremstående og troverdig på spor som "Don't Bury Us" og "Stay Friendly. Gitarriffene er ikke noe spesielt å skryte av, de nesten sager opp øregangene dine, og ved å plassere gitaren lengst frem i lydbildet får du mer lyst til å skru på noe annet. Med åpningssporet Please Yourself sier The Broken Family Band deg akkurat hva du er nødt til, for du får lite ut av denne platen. Bandet skal ikke få noe dårligere fremstilling for å ha valgt å bytte instrumentene sine, men når musikken de spiller på de nye instrumentene er diffus aggrop-pop, forblir inntrykket at denne platen er soundtracket til en livløs 35-åring som ufrivillig er fanget i en midtlivskrise. Platens høydepunkter er låtene "Don't Bury Us" og "Borrowed Time, begge verdt å kjøpe som singler. Hadde bare The Broken Family Band klart å holde den linjen de har på disse sangene, ville alt vært tilfredsstillende. Disse to fremstår helt annerledes fra resten, og det er nesten som det er to forskjellige band. Gitar er leken, riffene sitter og refrenget er fengende. Men dessverre er det kun på to av 12 låter.
5/10
The Broken Family Band på Myspace
Siden sist har bandet kuttet av sine country-røtter og gått over til å bli et tradisjonelt ”bass/tromme/gitar-band”. Dette er i og for seg et ok trekk, i en utvikling hvor mange prøver på litt for mye. Den store feilen er at sammen med forandringen i oppsett, har kreativiteten forsvunnet. Alt er så rett frem, uten å på noen måte å revolusjonere noe. For et band hvis motto er: ”vi lager musikk for oss selv, om du ikke liker det, er det synd for deg!” blir resultatet så dødt. Steven Adam’s sin vokal fremstår som livløs og uten motivasjon. Store deler av tiden forsvinner vokalen i noe som virker som dårlig miksing av lydbildet. Vokalen henter seg riktignok voldsomt opp utover i platen, men det er litt for sent. Fra å være halvdød blir den mye mer fremstående og troverdig på spor som "Don't Bury Us" og "Stay Friendly. Gitarriffene er ikke noe spesielt å skryte av, de nesten sager opp øregangene dine, og ved å plassere gitaren lengst frem i lydbildet får du mer lyst til å skru på noe annet. Med åpningssporet Please Yourself sier The Broken Family Band deg akkurat hva du er nødt til, for du får lite ut av denne platen. Bandet skal ikke få noe dårligere fremstilling for å ha valgt å bytte instrumentene sine, men når musikken de spiller på de nye instrumentene er diffus aggrop-pop, forblir inntrykket at denne platen er soundtracket til en livløs 35-åring som ufrivillig er fanget i en midtlivskrise. Platens høydepunkter er låtene "Don't Bury Us" og "Borrowed Time, begge verdt å kjøpe som singler. Hadde bare The Broken Family Band klart å holde den linjen de har på disse sangene, ville alt vært tilfredsstillende. Disse to fremstår helt annerledes fra resten, og det er nesten som det er to forskjellige band. Gitar er leken, riffene sitter og refrenget er fengende. Men dessverre er det kun på to av 12 låter.
5/10
The Broken Family Band på Myspace
FLERE ANMELDELSER
Great Tide - Daywatcher
Kvalitet, kvalitet og atter kvalitet. Great Tide leker ikke, de feinschmecker det! >>
Sondre Lerche - Two Way Monologue - 20th Anniversary
Et av hans beste album, nå på vinyl med 4 eksklusive bonuskutt >>
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>