Som frontfigur i Pulp var Jarvis Cocker, sammen med Liam Gallagher fra Oasis, en av mine store helter på midten av 90-tallet (Liam er det fortsatt), dette schizofrene tiåret der få visste hvem de var og hva de drev med, men alle trodde de gjorde det. Jeg sang ikke i band, men jeg kopierte Jarvis og Liam så godt jeg kunne. Takket være Pulp og Oasis gikk jeg gjennom en rite of passage, riktig nok uten å miste min sosiale status, fra grønsj-helvete og over til britpopen. Ut med armybootsen, strikkevesten og slengbuksa, inn med gamle trenings- og dressjakker som jeg samlet fra gubber og dødsbo i hjembygda. Jeg klippet til og med håret, frivillig. Jeg var døpt på nytt. Jeg fikk en ny sjanse til å finne meg selv.

Med hiten Common People og det fantastiske albumet Different Class fra 1995 ble nysgjerrigheten min for dette britiske bandet, som uten min viten allerede hadde eksistert i nærmere 20 år, pirret og gjort til symbol for et nytt musikalsk og kulturelt univers. Tidligere album ble skaffet og lyttet til med innlevelse. Different Class ble sammen med Definitely Maybe av Oasis, som kom ut året før, symboler på min nye identitet. Jeg fortsatte å stråle da This Is Hardcore kom ut tre år senere og inkluderte We Love Life fra 2001 i platehylla. Entusiasmen for Oasis vedvarte, men for Pulp var den dessverre dalende. We Love Life holdt ikke like høy standard og deretter forsvant også bandet fra overflaten. Jeg gråt ikke.

Siden da har Cocker drevet med litt av hvert uten den helt store oppmerksomheten fra min side. Den oppstod derimot igjen da han ga ut albumet Jarvis i 2006 og opprettholdes absolutt med hans siste utgivelse - "Further Complications". Her er det rester fra gammel storhet som er i ferd med å varmes opp igjen.

Tittelsporet, som åpner plata, og Angela viser en rockete og mer frynsete utgave av Cocker, som om han deler køyseng med Kinks-kongen Ray Davies. Deretter instrumentale og industrielle Pilchard. Det kler Cocker svært godt å skru opp både tempo og intensitet, noe han gjør på store deler av "Further Complications". Som for eksempel i mer punkete og opportunistiske Homewrecker!, med en øsende saksofon nært opp til Dag Stibergs prestasjoner i MMC helt fremme i lydbilde, Fuckingsong og steintøffe Caucasian Blues. Det er fengende og rufsete.

Til tross for at Cocker overbeviser når han leverer låter som står på en plattform av rock and roll og punkrock, er det likevel når han slakker litt at han aller mest fremstår som en suveren låtskriver og vokalist. Det er da jeg erindrer hvorfor jeg digget fyren så mye i forrige tiår. Leftovers, I Never Said I Was Deep (å, jo da), Hold Still og ikke minst avslutningslåta, den nesten ni minutter lange You´re In My Eyes, er glimrende gjennomført av Cocker.

Med "Further Complications" er, etter min vurdering, Cocker i ferd med å finne tilbake til posisjonen han hadde som vokalist og låtskriver i Pulp, nemlig som en av de store profilene innen det britiske musikkmiljøet. Jeg tar gjerne imot flere utgivelser fra ham, kanskje attpåtil en gjenforening av Pulp?

8/10

Jarvis Cocker på Myspace