Første gang jeg hørte St Vincent, eller Annie Clark som nærmere bekjente sikkert kaller henne, var da hun varmet opp for Sufjan Stevens i Oslo. Stedet var Sentrum Scene, tiden var en ikke helt varm høstdag i 2006. Og ut på scenen kom en bitteliten dame med sorte krøller og dukkefjes, med spinkle armer og ben som så vidt stakk fram fra bak en enorm gitar. En sort Gretsch, om hukommelsen er pålitelig.

Og på uvirkelig vis klarte dukkefjeset å fremkalle vidunderlige sanger, kun ved hjelp av nevnte gitarmonster, to mikrofoner og en nett fot som lagde overraskende mye bråk når hun trampet i scenen. Flere av disse sangene er med på førstealbumet Marry Me, der i mer utbroderte versjoner med flere instrumenter. Men noen ganger blir det litt for mye broderier - for hvor mye fiksfaks trenger slike låter som allerede er av den fineste silke? Og samme spørsmål bobler fra strupen når Actor har fått spilt sin gang.

Det hele åpner lovende med The Strangers, der starten er full av isnende koring, varme strykere, fuglekvitring og St Vincents forførende stemme. Men dét er før elektronisk skurring som MGMT hadde applaudert og Depeche Mode misunt krasjer den hyggelige hagefesten. Det er i hvert fall tydelig at de fremmede har ankommet. Muligens en snedig idé det der, men den når ikke helt frem hos undertegnede. Skurringen fortsetter på Save Me From What I Want. Låta har et snev av brutal Debut- og Volta-Björk over seg, men St Vincent sin sartere stemme klarer ikke å hamre de elektroniske elementene skikkelig på plass i låta.

The Neighbors, Actor Out Of Work og Marrow er også preget av banking og bråking. Og det blir en tanke for uharmonisk og slitsomt etter hvert. Actor Out Of Work er for så vidt fengende og drivende, men teite, skurrende trompetlyder og pompøse koringer ødelegger gla’stemningen. Blandingen av elementer er heller ikke helt heldig på Marrow. Her mikser St Vincent flaksende strykere, eterisk stemning og Björk-inspirert vokal med mer skurring og elektrisk støy, til en suppe som er vrien å svelge for stakkars små ører.

Disse kombinasjonene av slitsomt ståk, underfundige tekster og vakker instrumentering kan nok sees som et symbol på en konfliktfylt personlighet eller formidlingsønske, men jeg blir ikke helt overbevist. St Vincents stemme er alltid like lys og vakker og upåvirket av ubehaget og aggressiviteten som dukker opp i låtene. Og det gjør ikke denne konflikten mer interessant, heller mindre medrivende og overbevisende.

Da glir Black Rainbow lettere ned. Her skinner arbeidet med Sufjan Stevens igjennom, med rik, harmonisk instrumentering og raske rytmer à la Sufjan-låter som Come On! Feel The Illinoise! og The Tallest Man, The Broadest Shoulders. Heller ikke denne er fri for skurr, men her funker bråket bedre - det gjør sitt inntog i låtas andre halvdel fremfor å ligge strødd over hele, og skaper heller et interessant stemningsskifte enn ren øreirritasjon. Det samme gjelder for Just The Same But Brand New, der stemningsskiftene er en frisk følelsesstafett.

St Vincent er kanskje mest sjarmerende når hun lar silkesangene forbli rimelig rene, med kun artistens initialer som broderier. Laughing With A Mouth Of Blood er vakker og mer renplukket, med nydelige strykere og harpeherlighet som myker opp låtas røffere elementer. The Bed er deilig fri for fuzz, men mørk, mektig og illevarslende, med buldrende slagverk, englekoring, lyse skrekkfilmstrykere og langtrukne strofer som "Don’t move, don’t scream or we will have to shoot". Blant albumets beste låter finner man også The Party. Hvitvinssøte tekstlinjer som "I sit transfixed by a hole in your t-shirt", klokkeklar vokal, ensomt piano, samt trommer og koring som et hav i storm, med strykere på bølgetoppene.

Actor serverer ikke St Vincent alene på en scene med en enorm gitar som eneste følgesvenn. Men albumet er et stykke godt håndarbeid, spesielt når skurringen ikke får frie tøyler ved symaskinen.

7/10



St Vincent på Myspace