Datarock - Red
”Fa-fa-fa-spøkelset” skremte seg selv mer enn det skremte Datarock
Hva kan man si om Datarock som ikke er blitt sagt allerede? Datarock har gjort et kjempekonsept ut av seg selv ved å levere utrolig sterke liveopptredener og ikle seg røde treningsdresser og gigantiske sorte solbriller. Debutalbumet Datarock Datarock ble gitt ut i 2005, men gjorde ikke suksess før i 2007. I 2008 tok det helt av, og Datarock ble et aldri så lite rockekollektiv, hvor hovedpersonene Fredrik Saroea og Ketil Mosnes har fått med seg forskjellige dyktige artister til å levere noen av de tøffeste konsertenopptredenene gjennom fjoråret.
Etter å ha blitt hjemsøkt av ”fa-fa-fa-spøkelset” i uttallige netter, er det nå klart for albumet Red. Det første som kan avkreftes/bekreftes er at det er ingen ny fa-fa-fa på Red. Men hva gjør vel det? Der Datarock Datarock var en samling av singler, uten mye til felles, er Red et komplett album. Det er et definitivt konsept bak det hele, og det fremstår samlet. Skal vi tro Datarock selv, har de flere ganger kommet opp med sanger over en røyk, og spilt dem inn på en liten halvtime. For noen vil dette skape tvil, men når det gjelder Datarock viser det heller hvor dyktige og kreative de er.
Plateselskaper, kritikere, managere og fans hylte etter den nye ”Fa-fa-fa”. Datarock har vært smartere enn å gi etter for presset. Istedenfor å bruke en oppskrift som har fungert tidligere, har de denne gangen byttet inspirasjonskilder og prøvd nye veier til Rom.
The Blog høres ut som Kraftwerk på LSD, med en blanding av de feite basslinjene til Calvin Harris. Som låten sier i navnet, er dette en guide til internettet. Humoristiske er guttene i Datarock, det skal sies. Give It Up trenger ikke å forklares, det herlige gitarriffet fester seg til minnet momentant, og det er umulig å ikke nynne på det i etterkant. Datarock er mye mer dansbart enn på forrige utgivelse. (Sjekk ut Give it Up på youtube, utrolig kul dans).The Pretender er en enkel, morsom låt. True Stories har hentet sitt navn fra en Talking Heads skive med samme navn. Sånn som på debutskiven har Datarock latt seg inspirere av Talking Heads. Da kommer selvfølgelig spørsmålet opp, hvor kult er det å lage låter om andres låtnavn? Svaret er at når Datarock gjør det er det kult, veldig kult.
Dance! høres ut som en reklamevideo for å danse. Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal synes om denne låten. På den ene siden så er Datarock ekstremt kreative, og ingen av sangene deres er like. På den andre siden høres Dance! litt tøysete ut. Molly er av det mer seriøse kaliberet, selv om Datarock aldri er helt seriøse på Red. In The Red er et instrumentalspor for å bryte ned stemningen. Litt langt, men det fungerer. Fear of Death forteller om hvordan Saroea er redd. Om dette er et personlig spor eller enda mer ironi, er vanskelig å vite.
Amarillion er nesten en pop-låt, med sin synthbaserte intro, oooh-oooh-ooh-koringer, og enkel tekst. Du som leser blir nok lei av å høre det, men Datarock er voldsomt varierte, de prøver seg på mange sjangere, og de behersker alle. Alt i alt er Red en meget humoristisk utgivelse. Du må tåle litt tøys og tull for å like dette. Men dersom ironi, latter og humor er din kopp med te, så kommer du til å like Datarock. Det er høyst annerledes fra Datarock Datarock, men en klar utvikling.
8/10
Datarock's offisielle nettside
Hør Red på MySpace
Etter å ha blitt hjemsøkt av ”fa-fa-fa-spøkelset” i uttallige netter, er det nå klart for albumet Red. Det første som kan avkreftes/bekreftes er at det er ingen ny fa-fa-fa på Red. Men hva gjør vel det? Der Datarock Datarock var en samling av singler, uten mye til felles, er Red et komplett album. Det er et definitivt konsept bak det hele, og det fremstår samlet. Skal vi tro Datarock selv, har de flere ganger kommet opp med sanger over en røyk, og spilt dem inn på en liten halvtime. For noen vil dette skape tvil, men når det gjelder Datarock viser det heller hvor dyktige og kreative de er.
Plateselskaper, kritikere, managere og fans hylte etter den nye ”Fa-fa-fa”. Datarock har vært smartere enn å gi etter for presset. Istedenfor å bruke en oppskrift som har fungert tidligere, har de denne gangen byttet inspirasjonskilder og prøvd nye veier til Rom.
The Blog høres ut som Kraftwerk på LSD, med en blanding av de feite basslinjene til Calvin Harris. Som låten sier i navnet, er dette en guide til internettet. Humoristiske er guttene i Datarock, det skal sies. Give It Up trenger ikke å forklares, det herlige gitarriffet fester seg til minnet momentant, og det er umulig å ikke nynne på det i etterkant. Datarock er mye mer dansbart enn på forrige utgivelse. (Sjekk ut Give it Up på youtube, utrolig kul dans).The Pretender er en enkel, morsom låt. True Stories har hentet sitt navn fra en Talking Heads skive med samme navn. Sånn som på debutskiven har Datarock latt seg inspirere av Talking Heads. Da kommer selvfølgelig spørsmålet opp, hvor kult er det å lage låter om andres låtnavn? Svaret er at når Datarock gjør det er det kult, veldig kult.
Dance! høres ut som en reklamevideo for å danse. Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal synes om denne låten. På den ene siden så er Datarock ekstremt kreative, og ingen av sangene deres er like. På den andre siden høres Dance! litt tøysete ut. Molly er av det mer seriøse kaliberet, selv om Datarock aldri er helt seriøse på Red. In The Red er et instrumentalspor for å bryte ned stemningen. Litt langt, men det fungerer. Fear of Death forteller om hvordan Saroea er redd. Om dette er et personlig spor eller enda mer ironi, er vanskelig å vite.
Amarillion er nesten en pop-låt, med sin synthbaserte intro, oooh-oooh-ooh-koringer, og enkel tekst. Du som leser blir nok lei av å høre det, men Datarock er voldsomt varierte, de prøver seg på mange sjangere, og de behersker alle. Alt i alt er Red en meget humoristisk utgivelse. Du må tåle litt tøys og tull for å like dette. Men dersom ironi, latter og humor er din kopp med te, så kommer du til å like Datarock. Det er høyst annerledes fra Datarock Datarock, men en klar utvikling.
8/10
Datarock's offisielle nettside
Hør Red på MySpace
FLERE ANMELDELSER
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>
Sivert Høyem - On An Island
Nordlys i lydformat. For å oppleve nordlys må man være tålmodig og i riktige omgivelser. Med det som premiss er Sivert Høyem ikonisk. >>