1980-tallet ass. Selvsagt finnes det flere fine ting å si om det. The Jesus and Mary Chain, New Order og filmer som The Breakfast Club og Tilbake til fremtiden. Men på Lukas Kasha sitt andrealbum Revelations er det ikke bare slike gode sider som åpenbarer seg. Så la oss ta de dårlige nyhetene først, og kose oss med de bedre over en Kjeft etterpå.

Andresporet These Dark Clouds er en småslitsom affære som høres ut som temamelodien til en skrekkomedie om åttitallets selvironiske svar på Kent, der bandmedlemmene gjør voldsomme kast med overkroppen fra side til side mens de spiller på synthene sine. Og der trommisen er iført oppbrettet blazer og peker på publikum med den ene trommestikken mens han biter seg tøft i leppa fordi låta er så “forferdelig fengende“.

Ellers hadde Anthem vært en hit på for eksempel Asolute Music 28, med sin nittitalls snakkesynging med lett ekkoeffekt. Noen andre som husker Everybody’s Free (To Wear Sunscreen)? Man kan høre startskuddet for en løpetur langs minnealléen, med andre ord.

Og løpeturen leder oss videre mot treningsstudioet og Feel It. Denne låta kunne vært fremført av en overenergisk aerobicinstruktør på Friskis & Svettis, som brøler “Do you feel it in your bones?” mens den svette forsamlingen gjør pumpebevegelser med bein og armer i takt med en mer flåsete avart av Primal Screams Evil Heat-rytmer. Heldigvis byr treningsøkta også på en pustepause med cheesy piano, ooooooouu-koring og klisjeer som “I am the hunter, you are my prey”. Etter seks minutter kan man si at undertegnede føler seg litt klam på ryggen.

Apropos klamt: Tittelsporet har en forferdelig langtrukken, utsvevende Depeche Mode-vokal, men også noe som høres ut som en japansk jente som teller. Sistnevnte = kult! Synd at hun blir skviset ut av en smørje av ekkel vokal og romskiplyder som hadde vært hjertelig velkomne på DMs Sounds Of The Universe. Og hvorfor må greia vare i nesten seks minutter?

Nåvel, la oss finne fram kartongen med Kjeft, ironisk nok, og ha det litt trivelig også!
På Ghost Love er vokalen mindre selvhøytidelig, med et snev av Datarock-humor som gjør låta mer gøyal. Igjen dominerer åttitalls-synthen, men det funker faktisk, helt til et vanvittig rytmemaraton kidnapper låta, driver den mot kanten av stupet og rett over i neste låt, Vampire. Her hadde det gjort seg med en slags hvilelåt innimellom, som Infadels’ 1’20” på elektropopfesten We Are Not The Infadels. Den påfølgende Oh, You Heathens byr endelig på en slik pause, i form av et langt, dypt og vakkert instrumentalparti, som får selskap av et beskjedent vokalinnslag.

Åpningslåta SLH er drivende og fengende, med litt tullete åttitalls-synth og elektronisk wiiuuu-duuuut-duuuut, men den skitnere støyen fra blant annet en breibeint gitar gjør uttrykket mindre glætt. Og albumet rundes av med Say It Again, som er up-beat og fengende, og ikke like fullstappet av elektronisk pling-plong og åttitallseffekter som de overlessede Black Silhouettes og These Dark Clouds.

Men for all del, la oss ikke bli altfor kategoriske. De gode og mindre gode elementene dukker opp hist og her i de ulike låtene, og sørger for et litt festlig, og til tider innmari frustrerende, uttrykk. Hvor hardt man trykker Revelations til sitt dongerijakkebryst avhenger vel av om man liker å meske seg med alt det de forrige tiårene har å by på, eller foretrekker å kun plukke ut lekkerbiskenene. Dette er intet forferdelig album, og Lukas Kasha gjør en hederlig innsats med sin munn-mot-munn-metode på “gamledager”. Men innimellom er de gamle best, ikke bare eldst.

6/10

Lukas Kasha på Myspace

Lukas Kasha sin hjemmeside