Når Chris Corner tar på seg litt sminke og et tøft kostyme, får du IAMX. Et prosjekt inspirert av 80-tallets elektronika blandet med erotikk, dra det hele gjennom en mil lange, trange og mørke bakgater, og du har soundet til IAMX. Kingdom of Welcome Addiction er den tredje skiven IAMX gir ut.

Nature of Inviting åpner med feite basslinjer. Litt skremmende hyl setter stemningen for hva som viser seg å være et mørkt album. Det er et som å gå rundt i en forlatt land, hvor spøkelsene fra de tidligere gjenlevende vil fortelle deg hver sin historie. Noen av dem er spennende, og fanger deg klart med sine fortellinger, mens andre er noe overfladiske. Nature of Inviting er nesten psykedelisk, med refrenget ”I love you, I hate you! I love you, I hate you!” fremstår det nesten psykotisk. Kingdom of Welcome Addiction er et voldsommere gjenferd, preget av piano og skarp basstromme. Det hele er preget av en hylende synth, som om det skulle skremme deg til å skru av. Å skru av er det siste du ønsker å gjøre, det er spennende å vandre i det øde landet som vokser ut av stereoanlegget. Som navnet sier, er dette velkomstlåten til dette spøkelseslandet, og med en slik velkomstsang er det nok en påminnelse om hvor du befinner deg. Dette er ikke noe for nybegynnere.

For å løse opp den litt skremmende stemningen løser Tear Garden opp med knipse-beat og piano. Jeg ser for meg at om spøkelser danser, er dette hva de ville danser til. Når Chris Corner synger om et univers av ondskap, vil nok de mest skeptiske av lytterne dømme IAMX mot emo-tendenser. På neste spor svarer den ensomme vandreren når det i refrenget synges:”My secret friend, I’ll take you to the River, so we can swim forever”. Dette er ikke en hyllest til å dø, eller lengsel etter å forlate verden, mer enn hyllest til de som har forlatt oss. Mye av albumet preges av tunge linjer, enten basstromme eller synth. Enkelte forsøk blir litt gjentagende og slitsomme, som i I for an I.

Plutselig kommer man til en lysning i dette mørke landet. Vi møter den eneste gjenlevende personen, forskrekket av omgivelsene. I am Terrified har et mye varmere lydbilde. Det er forsøk på å være utleverende og personlig, men det blir for enkelt. Hvem er det som ikke blir emosjonelle når de drikker alkohol? Det glade ser ut til å ta overhånd på reisen. Think of England er nok en låt gjenferd ville danset til. Om det er en hyllest eller forbannelse av England, får du bestemme selv. Når You Can Be Happy er klar for å snurres, virker det som vår reise gjennom det mørke landet har tatt slutt. Konseptet for albumet har tatt slutt, eller? Den følelsesløse stemmen i bakgrunnen virker fjern og påtrykket, vanskelig å forstå hva som blir sagt er det også. Det heller virker så tatt ut av kontekst. Når vi når The Shipwreck of Life er vi på vei ut av landet IAMX har invitert oss inn i. Fra å være skremmende spøkelses-pop er det nå blitt synthpop. Running er et ironisk navn på balladen IAMX leverer som avslutning på platen. Turen i spøkelseslandet er avsluttet, og du kan nå nyte at du overlevde ferden.

Starten på denne skiven er utrolig spennende, og jeg har så lyst til å høre mer av det. Dessverre tar konseptet slutt litt for tidlig, og det faller igjennom. Spøkelsesferden som setter stemningen blir kortet av for tidlig, og synd er det. Spøkelsespopen IAMX leverer er riktig overbevisende og god, men når han slår på lyset forsvinner stemningen. Litt som en skrekkfilm. Cris Corner sier at IAMX er så langt fra hans eget privatliv som det er mulig å komme. Skal vi tro han, så virker det som han blander inn sitt eget liv litt for mye mot slutten av platen. IAMX er kjempekult når det våger å være seg selv.

7/10

IAMX på MySpace