Wilco er ute med ny plate etter den litt småkjedelige Sky Blue Sky fra 2007. Også denne gangen på det kredible selskapet Nonesuch. Wilco steg opp av asken da Uncle Tupelo ble oppløst i 1994. Jay Farrar startet sin gruppe Son Volt mens Jeff Tweedy og de resterende medlemmene startet opp Wilco. Siden den gang er det kun Jeff Tweedy og bassist John Stirrat som fremdeles holder fortet.

Etter mainstream-suksessen med Warner-utgitte Summerteeth i 1999 valgte bandet å gå nye veier på Nonesuch da de i 2002 ga ut den eksperimentelle platen Yankee Hotel Foxtrot der Jim O'Rourke fra Sonic Youth styrte spakene i studio. Denne platen er av mange regnet som et av de beste albumene som er kommet det siste ti-året.

Hvordan høres så Wilco ut i 2009? Det starter lovende med Wilco The Song. Tøff intro før Jeff Tweedy silkestemme kommer inn. Det er ikke en like sulten og desperat Jeff Tweedy vi hører her. I likhet med Sky Blue Sky aner vi en mer tilfreds og lykkelig Jeff Tweedy i forhold til hvordan han låt og skrev rundt årtusenskiftet. "Wilco love you, baby" synger han på slutten av låten. En grei rocka åpning. Videre følger Deeper Down som er en roligere sak med vakker steel gitar. En veldig atypisk Wilco-låt men det funker bra og setter stemningen.

One Wing har en flott rolig intro med mye detaljer i gitarspillet. Dette er første låten der jazzgitaristen Nels Cline får vist seg frem og det er virkelig pent å høre på. Han fortsetter også den fine tendensen på Bull Black Nova som er en av platens virkelige høydepunkter. Man får også en liten støysolo her. Virkelig bra!

You and I er en søt liten duett med den canadiske singer/songwriter Feist. Teksten er fin og stemmene til Jeff Tweedy og Feist utfyller hverandre perfekt. Nevnte Nels Cline briljerer i bakgrunnen. Bandet låter virkelig tight og det er kvalitetsmusikere over hele linjen her.

You never know blir litt anonym i sammenhengen. Den rocker greit nok avgårde men fester seg ikke. Country Disappeared er roligere og Jeff synger virkelig flott på denne. Wilco balanserer bra mellom de rolige og de mer rocka sporene frem til ca midtveis i skiven. Etter dette blir det mer anonymt og låter som Solitaire blir for anonyme. må nevnes med de fine detaljene i steel-gitaren og kule rytme.

Wilco låter virkelig bra på Wilco (The Album). Besetningen er den samme som på Sky Blue Sky og det virker som om de har funnet seg selv etter mye turnering siste årene. Platen er markant bedre enn Sky Blue Sky men er dessverre langt unna den formtoppen Wilco hadde rundt årtusenskiftet. Man kunne ønsket seg flere låter som Bull Black Nova som virkelig er en av de tøffeste låtene Wilco har levert siste årene.

7/10

Wilco kan oppleves på Øyafestivalen i sommer. Live er de noe av det beste man kan se.

Wilco på Myspace