The Answering Machine, nok et Manchester-band, så dagens lys i 2006. De er klare for å angripe store band som The Strokes og The Libertines. De er velkledde, de er kule og de valgte å bruke pengene på en trommemaskin istedenfor trommis. Trommemaskinen Mustafa Beat hjalp dem med sine nesten perfekte popsanger.

Istedenfor å signere med et stort plateselskap, valgte de å forbli indie, og heller bruke god tid på sin utgivelse. De erstattet Mustafa Beat med trommeslager Ben Perry, et klokt valg. De leverer korte, lekne og frekke låter. Obviously Cold slutter brått, og minner om rock anno 1980-tallet. Energisk, dansbart og aggressive riff. Oh, Christina minner om The Wombats, med sine enkle refrenger og hurtige overganger. Energien svikter aldri, og batteriene lades underveis. Et av platens høydepunkter er Lightbulbs med sitt enkle og morsomme refreng. Potensiale for live-opptredener er stort i denne platen.

Riffene er akkurat varierte nok til at det ikke blir repetitivt, og noen enkle koringer gjør at det hele blir noe du har lyst til å lytte til flere ganger. På låten The Information skrus tempoet veldig ned, og det er vokalen som er i fokus. Vokalist Martin Colclough leverer godt, og får oss til å tro på historiene som fortelles. Platens gjennomførte tema, med kjærlighet, brudd og glede passer godt med årstiden. Bandet har tatt risiko ved å lage låter om sene samtaler over telefon, når de kaller seg The Answering Machine. Der andre ville falt igjennom, fungerer det allikevel godt. De klarer å holde det nyskapende og attraktivt. Når platen er over, setter du den gjerne på en gang til, for det var så godt med adrenalinet som strømmet i årene.

8/10