Det å anmelde en plate kan gjøres på flerfoldige måter. En kan se på platen isolert og alene, eller man kan se den i forhold til andre plater i samme sjanger. Det er også mulig å se på en plate i forhold til andre plater et band har gitt ut, altså i henhold til bandets diskografi. Fokuset kan også være på det lyriske eller produksjonen, enten isolert eller kombinasjonen. Det er med andre ord enorme valgmuligheter. For å snevre oss inn til Billy Talent så kan altså en anmeldelse av deres nye plate ta mange retninger. Men siden bandet tidligere har gitt oss I og II så er vel det mest naturlig å finne ut hvordan III låter i forhold til de foregående. Derfor trekker denne anmeldelsen opp diskografikortet.

Canadiske Billy Talent dundret inn på musikkartet med slippet av debutplaten. Det var en deilig miks av punk og rock med en enorm energi og trykk som traff mange musikkhjerter. Noen år etterpå kom II som fortsatte i samme gate, men som ikke helt greide å leve opp til debutplaten. Nå er altså III ute og det er ikke noe revolusjonerende nytt over Billy Talent.

Devil on my shoulder starter ballet og det låter gjenkjennelig som Billy Talent slik vi kjenner dem. Enkle tekster fremført av en alltid aggressiv Ben Kowalewicz og Ian D'Sa sine gjenkjennelige riff ligger som lokk over musikken. Dessverre virker det som om Billy Talent har mistet noe futten for det blir veldig enkelt og i overkant strømlinjeformet. Andresporet Rusted from the rain er et kjedelig singelvalg etter min mening og viser at vokalprestasjonene til Ben Kowalewicz passer best når han kan være desperat og sur, ikke trist og emosjonell. III starter rett og slett skuffende og det er ikke før Saint Veronica at Billy Talent treffer musikalsk. Her er gitaren langt mer fremtreden og bærer låten slik Billy Talent er kjent for, mens Ben får hyle ut sin frustrasjon slik bare Billy Talent kan.

Billy Talent III har en mer emosjonell karakter over seg. Og det er ikke en god ting. For det er noe som skurrer når disse tøffe guttene skal klage sin nød over tapt kjærlighet og hvor tøft livet kan være. De beveger seg inn i et mineområde musikalsk sett for det er ikke den emosjonelle siden Billy Talent har blitt kjent for, men den sinte, aggressive og røffe holdningen. Whiter Sparrow balanserer på samme emosjonelle line som Fallen Leaves gjorde på forrige plate, og der hvor sistnevnte greide å holde seg på beina går førstnevnte rett på trynet. Tynt tekstmessig og tynt melodisk. Men skrekkeksemplet heter Diamond on a landmine som er en klissen, kjedelig og fæl låt. Det er så emosjonelt og sippete at det gjør vondt å høre på. Billy Talent er ikke countrymusikere som synger om hjerte og smerte, for countrymusikere vet hvordan man gjør det med stil og overbevisning. Det greier ikke Billy Talent i det hele tatt!

Heldigvis har de ikke helt glemt gamle kunstner. For når jeg skal til å gi opp, så smeller de til med det de kan aller best. I Turn You Back har de gitt fingeren til kjærligheten og fokusert på de kvasipolitiske synspunktene som bar debutalbumet. Vokalen er endelig forbanna, gitaren får lov til å vandre alene og alt er som det var i gamle dager. Endelig er bandet ute av kjærlighetståken og er klare for å skjelle dere alle ut, "kiss your ass goodbye mate!"Nydelig!

Det er ikke det at Billy Talent III er en dårlig plate. For det er den vel egentlig ikke. Men sett opp mot det Billy Talent leverte på I og II så er det en dårlig plate. En skuffende plate rett og slett. Alle gode ting er iallefall ikke tre for Billy Talent. Aggressiviteten er borte og byttet ut med en litt slitsom emosjonell profil. Skal det fortsette slik gruer jeg meg til å høre IV, for det kan blir så følsomt at My Chemical Romance kan føle seg truet.

5/10



Billy Talent på Myspace