For seks år siden dukket det opp noe så uvanlig som et interessant dansk rockeband (det har kommet flere nå), først med låten Am I Wry? No, deretter med Comforting Sounds og den vakre kunstpop/rock-platen Frengers. Det viste seg at bandet gikk under navnet Mew, og at dette var deres tredje utgivelse. Senere kom enda en plate, 2005-utgivelsen And The Glass Handed Kites, og Mews popularitet økte bare mer og mer, også på verdensbasis. Tydeligvis hadde disse danske kunstrockerne noe i seg som både publikum og kritikere elsket, og det er dermed ikke rart at det har blitt stilt en del forventninger foran utgivelsen av bandets nye plate, den med den lange, lange tittelen, men som her blir forkortet og bare kalt for No More Stories….

De som derimot ikke korter inn er Mew. Fra sitt nesten allerede overfylte lydbilde utforsker de nye veier, og, om mulig, fyller på med enda litt mer lyd. Og det fungerer faktisk overraskende bra. Dog blir det kanskje litt vel mye av det gode til tider, men det får man heller skylde på ønsket om å utfordre lytteren istedenfor dårlig dømmekraft fra Mew sin side.

Like fullt, de fleste av låtene på No More Stories… er lett gjenkjennelig og egentlig ganske typisk Mew, der de farer frem i sin egen kunstneriske ferd og med Jonas Bjerres engleaktige vokal som en av platens bærebjelker. Ja, kanskje bortsett fra på åpningssporet New Terrain hvor Mew virkelig trår i nye farvann. Låten er nemlig blitt gjort baklengs, og visstnok inneholder den låten Nervous dersom man igjen snur på den, men det er for undertegnede foreløpig uprøvd.

Videre følger Mew opp med førstesingelen Introducing Palace Players, før det blir mer poppa i Beach og rocka i Repeater Beater. En herlig sammensatt blanding av låter før det går tilbake til mer kjente, og ikke minst vakre sider fra Mew. Både Silas The Magic Car og sjuminutterlåten Cartoons And Macramé Wounds er blant platens høydepunkter, der de vakkert kommer inn i lytterens øreganger og bare blir værende der. Lenge!

Hawaii er også en spennende låt, der Mew utforsker med litt sydligere rytmer innimellom alle de typiske elementene som har gjort Mew til å bli det bandet de har blitt. Etter denne rekken av låter blir det derimot en liten nedtur med Vaccine og Tricks Of The Trade. For så vidt helt greie rockelåter, men sammen med det andre materialet som har blitt servert på No More Stories… så blir de litt for kjedelige.

Heldigvis klarer Mew likevel å samle seg og levere en knallavslutning med låtene Sometimes Life Isn’t Easy og Reprise, der spesielt den første av disse to overbeviser stort. Den er for Mew både litt innovativ, samtidig som den bygger på mye av det gamle kjente. Pluss for barnekoret som kommer inn i låten etter hvert, og som gjør at Sometimes Life Isn’t Easy blir en av få allsangsanger på denne utgivelsen, samtidig som den også står igjen som platens beste, mens Reprise absolutt er en avslutningslåt verdig.

Det kan trygt sies at Mew nok en gang har kommet med en sterk utgivelse, men samtidig savnes det en direkte radiohit som Am I Wry? No og The Zookeeper’s Boy fra de to foregående utgivelsene, samt at man sitter igjen med en følelse av at det kan bli litt vanskelig å overføre alle disse låtene til en livescene. Kanskje Mew rett og slett har skapt en plate som hovedsaklig er ment for stereoanlegget? Uansett, man bommer ikke dersom man bruker litt penger på No More Stories/Are Told Today/I'm Sorry/They Washed Away//No More Stories/The World Is Grey/I'm Tired/Let's Wash Away.

8/10

PS: Mew spiller i Bergen 19. november og i Oslo 21. november.


Mew på myspace

Offisiell side for Mew