Du skulle tro Arctic Monkeys hadde tapetsert veggene sine med tekstene fra Who the Fuck are Arctic Monkeys og ringet rundt de viktige ordene. En tekst fra Arctic Monkeys har sjelden vært mer sant en linjen ”Stick to the guns. Don’t care if it’s a marketing suicide.” Det er på tide å hoppe ned fra glideflyvet Humbug har blitt til, og ta realiteten for alvor. Ha det bra til alle casual fans. Dette er ikke en plate for deg. Arctic Monkeys har hatt en tur dypt inne i ørkenen, og de reisende kommer tilbake, mørkere og farligere enn du noen gang tidligere har sett dem.

Spørsmålet er hva en gruppe med en så voldsom fanbase som Arctic Monkeys kunne ønske seg av livet? En mindre, mer hardcore fanbase er et alternativ. For de som har fulgt AM over lengre tid, har dere sikkert ventet på at ungguttene skal vokse opp og bli menn. Humbug er resultatet av å blande en musikalsk og entusiastisk gruppe QOTSA-fans med deres største helt og stenge dem inne i ørkenen for en uke av gangen. Humbug har en god tendens til å virke litt klissete og klaustrofobisk, akkurat som om hjernen din var på vei til å eksplodere, bortsett fra at prosessen skulle vise seg å ta 10 dager. En hendelse man sjelden vil beskrive med positive ord. Humbug er på mange måter blitt en forlengelse av der Favourite Worst Nightmare forlot oss for noen år siden. Arctic Monkeys har hatt en voldsom evne til å benytte seg av klisjeer på en måte som gjør at det hele føles nytt og ferskt. Det første minuset på platen er at det virker som Arctic Monkeys har mistet noe av sin musikalske selvtillit, og lagt for mye i Alex Turner sine evner som låtskriver. Når teksten er slutt, er sangen slutt.

Det er et album hvor hele bandet har bidratt, men det er virkelig kun Alex Turner sine tekster og snerrete vokal som får lov å briljere. My Propeller, åpningslåten basert på et blytungt riff, klarer ikke en gang få Alex Turner sin fjærlette stemme til å virke noe annet enn myk. Ved de 4-5 første lyttene, var Crying Lightning traust og kjedelig, men etter hvert begynte den å gjøre inntrykk og refrenget har satt seg bakerst i skallen. Potion Approaching er tyngre enn stål og er bygger fint opp mot Dance Little Liar.

I et intervju med NME uttalte Alex Turner at de hadde hatt stor nytte av sesjonen med Joshua Homme, og de nesten var klare for å gi ut en plate med en gang. Etter ettertanke bestemte de å bruke mer tid og andre produsenter for å få et bredere aspekt. Allikevel er syv av ti sanger produsert av Homme. Cornerstone, produsert av James Ford er en av platens åpenbare høydepunkter. For de som trodde Alex Turner var en poet for folket, gir Humbug et slag tilbake. Platen bekrefter hans geni, men beviser hvor innviklet og abstrakt hans diktning er. Igjen er det lagt litt for mye i Turners diktning. Dangerous Animals virker som den har fått tempoet skrudd ned vel mange hakk. Å synge en sang om fare fungerer dårlig når det skal staves ”d-a-n-g-e-r-o-us”.

Ingen kommer levende ut av verdenen til Arctic Monkeys, men resultatet av en plate er et voksent forsøk på stige ut av mørket og i retning mot å bli en stormakt. Arctic Monkeys er bandet du ikke skal stole på, men du ikke klarer la vær å stole på, og det er grunnen til at du elsker dem enda mer.

7/10