Han har vært en del av musikkbransjen i mange, mange år allerede han Nathen Maxwell, men da som bassist i det suksessfulle, keltisk-punk-bandet Flogging Molly, og det er først nå i år at han prøver seg som soloartist. Likevel, for de som lurer så har han ikke sluttet i Flogging Molly, men i forbindelse med skrivingen av nytt Flogging Molly-materiale, som endte opp som platen Float i 2008, mente resten av bandet at Nathen hadde sin helt egne fortellinger som bare han kunne formidle, og som tilslutt har endt opp med debutplaten White Rabbit.

Her overrasker i tillegg Nathen Maxwell stort med hvilke musikalske veivalg han har tatt. Ikke bare har han byttet bort bassen med gitaren, men i White Rabbit leverer han en lavmælt, reggae-inspirert, singer/songwriter-aktig popplate. Modig? Absolutt, og som ved Peter Dohertys soloplate som kom tidligere i år, temmelig uventet, men det er vel også noe av det mest positive å si om denne platen.

For det hele blir i lengden temmelig platt, kjedelig og uinteressant, der ingen av låtene nevnemessig klarer å skille seg spesielt ut i mengden. Istedenfor sitter man igjen med ti helt ordinære låter, inspirert av artister som Jack Johnson, Manu Chao og Bob Marley, fremført av Nathen Maxwells helt greie vokal og hans backingband ”The Original Bunny Gang”.

Det er altså i denne omgang ikke nok, og det hadde ikke skadet om Nathen Maxwell innimellom hadde dratt frem litt fra hans musikalske bakgrunn. Les: Flogging Molly. Det kunne gitt White Rabbit akkurat den livlige spruten som den hadde trengt, men det ble med ønsket denne gangen. Og Nathen Maxwell skal ha for forsøket, men for han ble det med modigheten.

4/10


Nathen Maxweel på myspace