Debuten Blows your mind fra 2001 var et enmannsshow av Lorenzo Woodrose. Han skrev sangene, spilte alle instrumenter, produserte og ga plata ut på sitt eget selskap. Fra 2003 og Money for soul ble Baby Woodrose et ordentlig band. Om det var årsaken til at denne plata fikk mye oppmerksomhet og massiv radiospilling, er noe uklart. Men kanskje var det suksessen som gjorde at bandet fortsatte som band gjennom to relativt ulike album, Love Comes Down fra 2006 og Chasing Rainbows fra 2007?

Ved inngangen til 2009 var det derimot på tide med forandring (igjen). Trioen ble til en. Lorenzo har tatt ansvaret for instrumentene (litt hjelp har han riktig nok fått) og sammen med produsent Johan Gallet skapt en ny sound. Det er ikke revolusjonerende nytt, men denne gangen er det en tydeligere blanding av fusset garagepunk og utmerkete melodiøse låter enn hva tilfellet har vært tidligere. For å understreke rykket tilbake til start, har plata samme tittel som ´bandet´, altså Baby Woodrose.

Jeg er overbevist om at Lorenzo gjorde rett i å gjøre ting selv, og for seg selv, på denne plata. Han har maktet å skape et eget univers som oser av overskudd og kvalitetsbevisste låter. Lorenzo kobler rå energi med evnen til å skrive sterke låter, både innen garagepunk- og balladeland - med et psykedelisk bakteppe. Det er variert og musikeren har tydeligvis mestringsperspektivet innenfor denne kategoriaksen i orden. Tidligere utgivelser har absolutt vært strålende, det er derfor jeg liker bandet, men min begeistring har steget et par hakk med denne plata. Nå skal jeg høre mer på tidligere utgivelser, denne utgivelsen og stikke på neste konsert. Jeg skal kjøpe to av platene jeg mangler.

Det er en variert utgivelse, dette. Flere perspektiver i låtenes uttrykk og mer ryddig enn jeg tidligere har notert ved å lytte til Baby Woodrose. Det er så å si ingen overflødigheter, men derimot flere topper. Fortune Teller åpner forrykende og etterfølges av Kinks-riff-inspirerte Take It. Deretter følger to av platas mest solide spor etter min mening: Open Up Your Heart er mindre rocka, men ikke mindre bra rock for det. Lorenzos nydelige og melodiøse vokal preger låta. Om Emily har Woodrose selv uttalt at det er hans kommersielle alibi. Kanskje det. Låten er like fullt interessant for meg som lytter der den durer av gårde i et behagelig tempo og med Woodrose sin teft for gode melodier og kapasitet som musiker.

Kinks-riff-referansen er igjen gjeldende på No Mas som dundrer perfekt timet inn i lydbildet etter litt mer avslappete, men likevel velsmakende, låter som Changes Everywhere og Hollow Grove. Avslutningsvis går Baby Woodrose over i et mer psykedelisk innhold, noe Woodrose mestrer mesterlig. Jeg blir bare sittende å lytte og si til meg selv: ”For en genial fyr! Dette er grundig arbeid hele veien”. Woodrose behandler gitarer, bass, trommer og perkusjon på et så høyt nivå at han lett hadde vært kvalifisert til kirurg dersom det hadde vært en tittel innen musikksjangeren. I tillegg gjennomfører han kvalitetssynging - med tøff stemme.

Det er derfor ikke mye som skiller denne utgivelsen fra å nå helt opp i den suveren kategori, i klassiker-kurven.

9/10

NB! Baby Woodrose spiller følgende konserter i Norge før jul:

9. desember: Blå Rock, Tromsø
10. desember: Hulen, Bergen
11. desember: Katekomberne, Skien
12. desember: Garage, Oslo

Baby Woodrose på My Space