Da vi intervjuet Lukestar i sommer, fikk vi anbefalt å følge med på Children and Corpse Playing in the Streets. Det var et råd vi i aller høyeste grad har nytt godt av. De har fått litt hjelp av plateselskapet Diger, en ny storsatsing fra platebutikken Tiger i Oslo. For utenforstående er Tiger en av de få ekte indie-platebutikkene i landet. Ikke nok med det, CACPITS, var også nominert under årets Urørt-finale.

Navnet de har valgt å ta, er noe av det tøffeste jeg har hørt på lenge. I en verden hvor altfor mange velger å bli et ”the….”-band, er det godt enkelte tør å velge annerledes. Hvis du kikker på og tolker navnet, vil du finne mange hint i retning av hvor Children and… ligger rent musikalsk. Det blir raskt sukkersøtt på grensen mot diabetes, men holder seg heldigvis i skinnet. Det spilles vakkert, og enkelt på instrumentene, med unntak av at det enkelte ganger virker som det er humoristisk ment. Det er ofte naivistisk og småjenteaktig, men voksent i form av småskumle tendenser, uten å skremme noen.

Fremførelse og følelsene vi sitter igjen med etter en gjennomlytting er behagelig, men potensialet er så stort, og det er synd de ikke har utnyttet det litt bedre. Det som gjør Children and… så spennende er at du aldri helt vet hvor du har dem. Sporene er veldig ulogiske for den enkelte lytter, men skrudd sammen på en måte at det virker imøtekommende og tiltrekkende. De er tidvis voldsomt uforutsigbare.

Det spilles mye på hvordan musikken var i ”gode gamle dager”, dog vel iblandet europeisk kuriositet og en holdning hvor det skal oppdages, testes ut, oppdages, prøves og feiles. Det skal samples alle mulige, merkelige saker, for å skape en større dybde og vise selvtillit. Det blir et merkelig sammensurium av popmusikk. France forblir høydepunktet i albumet. Dessverre varer ikke energien i 50 minutter, og enkelte låter burde kanskje vært kuttet.

7/10