Den lille bekymringen under det røffe åpningskuttet We were aborted om at Cribs rider videre inn i skyggen av Arctic Monkeys og Kaiser Chiefs forsvinner heldigvis fort. Singelen Cheat on Me bærer bud om at brødretrioen fra Wakefield har løftet seg videre etter den kritikerroste tredjeskiva Men’s needs, women’s needs, whatever (2007), som for alvor fikk et større publikum til å åpne ørene. Denne gangen er variasjonen større, og hvor man før manglet signaturlåter, er det flere favoritter å ta av her. Og det trolig takket være Johnny Marrs overraskende inntreden i bandet han kunne vært far til. Marrs elegante og melodiøse gitarspill bringer tankene til Smiths mer enn en gang.

Jarman-gutta har spilt sammen siden de kunne løfte instrumentene, og det høres – det låter tett og presist. Et enda mer detaljert lydbilde enn på forgjengeren kler bandet godt. Ikke minst på City of Bugs som er skivas kanskje beste kutt ved siden av Save Your Secrets som i all sin popprakt får deg til å drømme om sommeren som aldri kom i år.

Etter tidligere å ha gitt produsentjobben til Bobby Conn og Franz Ferdinands Alex Kapranos er det relativt ukjente Nick Launay som styrer The Cribs gjennom terrenget av fengende popperler. Selv om bandet har nok erfaring til å gjøre jobben sjøl viser denne og tidligere utgivelser at de ikke ønsker å stivne i formen, men søke nye veier uten å glemme hvilke tradisjon de kommer fra.

Som på Man’s needs-plata drar Cribs tempoet ned på sistelåta Stick To Yr Guns. Med vrengt dempet gitar og sår, men insisterende vokal, beviser Ryan Jarman at bandet vil være noe mer enn Libertines hyggelige fetter. Det spørs om ikke merkelappen som Englands største indiekultband forsvinner etter denne oppvisningen.

8/10


The Cribs på MySpace